Finanskrise, omstilling, markedssvikt og attraktivitet

"Kan omstilling overlates til markedene når omstilling skal skje til områder med markedssvikt?" Dette var ett av spørsmålene Professor Victor D. Norman ved Norges Handelshøyskole stilte i forbindelse med Norges Handelshøyskoles Høstkonferanse i forrige uke. Konferansen hadde tittelen "Livet etter krisen", og NHH hadde samlet en rekke forskere og sentrale praktikere for å belyse temaet.

Professor Richard Baldwin ved The Graduate Institute i Genéve startet med å understreke at en av de største konsekvensene av finanskrisen har vært den dramatiske nedgangen i verdenshandelen. Selve finanskrisen rammet banker og finansinstitusjoner i USA og Europa. Nedgangen i handelen har rammet hele verden.

Bunnen var nådd i februar, sa både Harald Magnus Andreassen i First Securities og Professor Øystein Thøgersen ved NHH. La krisen få virke sa Professor Karen Helene Ulltveit Moe. Det samme sa førsteamanuensis Lasse Lien ved NHH som brukte Charles Darwin og "survival of the fittest" som ramme for sitt innlegg.

En som ikke deltok på NHHs høstkonferanse var Professor Nouriel Roubini, eller Dr Doom som han også kalles fordi han allerede i 2006 kom med en svært detaljert spådom om finanskrisen. Han tror ikke nedgangstidene er over og advarer mot et nytt tilbakeslag.

Tilbake til spørsmålet om omstilling kan overlates til markedene. Victor Norman og hans kolleger ved NHH ønsker å sette i gang et større forskningsprogram der de stiller spørsmål ved måten vi investerer vår nasjonalformue for framtiden. Statsråd Trond Giske kommenterte ett av Victor Normans forslag på konferansen og var langt på vei enig, men mener at handlingsregelen må stå fast.

For Abelia, og Abelias medlemsbedrifter er spørsmålet om omstilling kan overlates til markedene når omstilling skal skje til områder med markedssvikt, svært relevant og viktig. En av begrunnelsene som benyttes for at regjeringen ikke har nådd målsetningen om å bruke 3 prosent av BNP til forskning er at Norge har en næringsstruktur som ikke er tilstrekkelig forskningsintensiv. Dette gjør at næringslivets andel på 2 prosent ikke er realistisk. Eller som det understrekes i Regjeringens Forskningsmelding kapittel 7 :

Den relativt lave forsk­ningsinnsatsen i næringslivet i dag kan i stor grad forklares av en næringsstruktur med en høyere andel mindre FoU-intensive næringer enn OECD-gjennomsnittet........Innovasjon som ikke er forsk­­­ningsbasert, slik som innovasjon i tjenestesektoren og i organisasjons- og for­ret­nings­modeller, er vanskelig å fange opp med tilgjengelige, kvantitative indikatorer. Det synes som om slike innovasjonsformer i betydelig grad ligger bak privat sektors gode produktivitetsresultater. Flere næringer er svært lønnsomme i en internasjonal sammenheng og har bidratt til Norges gode økonomi. Norges økonomiske resultater i foregående perioder tilsier ikke at det er behov for en rask endring av norsk næringsstruktur. Likevel vil en styrket forsk­ningsinnsats være viktig for å opprettholde verdiskapingen og for å sikre nødvendig omstillingsevne og videreutvikling av det etablerte næringslivet.

Næringsstrukturen i Norge representerer en viktig årsak til at det finnes markedssvikt i etterspørselen etter forskningsinnsats. Dette betyr at markedet, dvs bedriftene ikke kan forventes å etterspørre investeringer i forskning tilsvarende 2 prosent av BNP. Dette må bety at dersom vi mener vi trenger et mer kunnskapsbasert næringsliv i Norge må den offentlige forskningsinnsasten utgjøre mer enn 1 prosent. Kanskje vi må nærme oss 1,5 til 2 prosent for å være rustet til å møte den globale konkurransen.

I Abelias regjeringserklæring tar vi som utgangspunkt at norske råvarer, norsk energi, olje og gass har utgjort fundamentet for den norske velferdsmodellen, og at dette har bidratt til et samfunn med høy levestandard og med små sosiale forskjeller. Norge er imidlertid et lite land - i en verden som blir stadig mer global. Den internasjonale arbeidsdelingen er i forandring. Bevegelser av kapital, kunnskap og arbeidsplasser er i dag nesten uavhengig av landegrenser.

Arbeidsintensiv produksjon flyttes til land og regioner der prisen på arbeidskraft er lavere enn i Norge. Kapital investeres der avkastningen er høyest og lokaliseres der rammebetingelsene for eierne er best. Kunnskap og kunnskapsarbeidere kan flyte fritt og lokaliseres der betingelsene for å utvikleny kunnskap er best. Norsk nærings- og arbeidslivspolitikk har hatt fokus på arbeidsplasser i tradisjonelle industribedrifter. Fundamentet for den norske velferdsmodellen må fornyes. Fremtidens politikk skal i sterkere grad rette søkelyset på kunnskapsbasert nyskaping, omstilling og innovasjon. Motoren blir de globale kunnskapsbedriftene. Drivkreftene blir universitetene, forskningsinstituttene og forsknings og utviklingsmiljøene i bedriftene. Mekanismen blir attraktivitet.

Fremtidens internasjonale konkurranse kommer til å handle om å være attraktiv. Regjeringen må ha som ambisjon at Norge skal bli det mest attraktive landet i verden for lokalisering av fremtidens globale og kunnskapsbaserte næringsliv. Dette betinger fokus på tre områder:

Regjeringen må ta ansvar for å utvikle virkemidler og skape rammebetingelser som gjør det attraktivtfor fremtidens næringsliv å lokalisere seg i Norge.

Regjeringen må ta ansvar for å utvikle norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner slik at disse tiltrekker seg den beste kompetansen og de beste bedriftsrelasjonene.

Regjeringen må ta ansvar for å skape en samspillende offentlig sektor som både bidrar til å gjøre Norge til verdens beste land å leve i, og som frigjør ressurser til annen verdiskapende virksomhet.

Spørsmålet om hvor attraktiv Norge er som lokalisering av framtidens globale og kunnskapsbaserte næringsliv var også tema på Innovasjons-konferansen 2009 som Abelia, Norsk Industri og Oljeindustriens Landsforening arrangerte på Telenor Expo 27. oktober.

Blant innlederne på konferansen var Fredrik Härén, svensk forfatter og foredragsholder, som med utgangspunkt i sin nye bok "Vad som händer i världen - och varför det är viktigt att förstå", utfordret deltakerne på hvordan vi i Norge skal møte den endrede balansen verdensøkonomien.Kunnskap har vi nok av – men hvordan skal vi bruke den for å holde tritt med verdens nye og voksende økonomier som Kina og India?

I tillegg var det innledninger fra Nærings og handelsminister Trond Giske, administrerende direktør Ole Enger fra REC, administrerende direktør David Loughman fra Norske Shell, strategidirektør i Telenor Christel Borge og administrerende direktør i Forskningsrådet Arvid Hallén.

Du kan se alle foredrag og innledninger fra konferansen her.

Kina og India har det travelt. De har minst like store ambisjoner som oss i den globale kunnskapsøkonomien, og de er mange flere enn oss. De lar ikke omstilling til mer kunnskapsbasert næringsliv stoppes av markedssvikt.

Ledelse - så enkelt, og så vanskelig

Nå er det blitt smart å være klok er tittelen på en god artikkel om ledelse i Aftenposten i dag. I følge artikkelen kjennetegnes den kloke leder av: Selvinnsikt og ydmykhet. Lederen forstår seg selv og er bevisst egne svakheter og lederskapets kompleksitet. Trygg moralsk forankring. Lederen inngir tillit og har høy integritet. Ser flere og unike aspekter ved en situasjon. Lederen balanserer ulike mål og hensyn. Orientert mot løsninger, ikke problemer. Lederen holder hensikten klart for seg. God på timing og har godt skjønn.

Jeg har vært så heldig å ha vært leder for svært kompetente medarbeidere i store og små kunnskapsorganisasjoner i snart femten år. I det siste har jeg undret meg over hvorfor det ofte blir påstått at det er så vanskelig å lede kunnskapsarbeidere. I debatten, særlig når det skal velges nye rektorer ved våre universiteter, stilles det ofte spørsmål om kunnskapsarbeidere kan ledes, om de vil bli ledet, og sågar også om de skal ledes. Jeg mener at ledelse, også i ekstreme kunnskapsorganisasjoner, er en overkommelig oppgave. Det handler om å ha reflektert over hva ledelse består av, og i hvilken kontekst ledelse utøves. Da blir det kanskje ikke så vanskelig, eller…?

150 år gammel ledelseskunst
"At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst”. ...........................”al sand Hjælpen begynder med en Ydmygelse; Hjælperen maa først ydmyge sig under Den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den Herskesygeste men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde sig i at have Uret, og i ikke at forstaae hvad den Anden forstaaer."

Disse kloke formuleringene er hentet fra Søren Kierkegaard, ”Synspunktet for min Forfatter- Virksomhed”, skrevet i 1848 og utgitt i 1859. Erstatt Kierkegaards hjelpekunst med ledelseskunst, og sitatet gir mening for ledelse i alle typer av organisasjoner. Nå vet selvsagt også jeg at en leders ansvar og arbeidsoppgaver består av mer enn hva en dansk filosof skrev for 150 år siden. Lederen må også kunne organisere, administrere og eie en visjon for hvor organisasjonen skal. God ledelse forutsetter imidlertid at lederen liker å omgi seg med medarbeidere som er flinkere enn seg selv, og at han liker å snakke med dem.

Globalisering, endringsevne og relasjonskompetanse
Globalisering, med raske skift og uforutsigbarhet, og med større konsekvenser av hendelser langt borte, gjør at vi må vi tenke nytt når det gjelder organisasjoner, endring og ledelse. Organisasjoner utvikler seg ikke etter enkle og formulerbare årsakssammenhenger. Det er ofte vanskelig å peke på de reelle årsakene til at en situasjon oppstår, og det er nesten umulig å forutse utviklingen framover. Den globale finanskrisen, der industribedrifter på Raufoss får problemer fordi USAs tidligere sentralbanksjef, Alan Greenspan, hadde tatt feil i 40 år, er et godt eksempel.

Det er ikke lenger slik at kunnskap følger organisasjonshierarkiet. Dagens kunnskapsarbeidere skaffer seg informasjonen de trenger for å gjøre egne vurderinger og valg. Både lederen og organisasjonen må bli flinkere til å ha beredskap for-, og evne til å håndtere det som skjer uansett hva det måtte være. Det er kanskje mer hensiktsmessig å forstå organisasjoner som komplekse systemer, der endring, omstilling og måloppnåelse oppstår som resultat av mønstre som etableres når uavhengige individer i og utenfor organisasjonen interagerer med hverandre. Dette utfordrer forestillingen om sterke bedriftskulturer hvor alle drar i samme retning og mot samme visjon. Forskjellighet og uenighet, ja til og med konflikter, blir viktige forutsetninger for utvikling. Det er samspillet mellom mennesker og kvaliteten på relasjonene som blir avgjørende. Den mest etterspurte lederkompetansen blir relasjonskompetanse. Det er lederens ansvar å sette rammer for samtalene i organisasjonen, delta i samtalene-, og bidra til at temaene i samtalene er relevante for utvikling av organisasjonen.

Gode ledere liker å ha med mennesker å gjøre, de liker å omgi seg med medarbeidere som er flinkere enn dem selv og de liker å involvere seg i dialog med sine medarbeidere. God ledelse handler om å ha en visjon om hvor du skal, og å møte medarbeiderne der disse er for å få dem med på veien. Så enkelt, og så vanskelig er det.

Hvor god er du?
Les gjennom sitatet fra Kierkegaard en gang til og reflekter over din egen lederrolle. Hvor flink er du til å møte dine medarbeidere der de er når du skal få til endring eller omstilling i din organisasjon? Hvor flink er du til å senke skuldrene og lede medarbeidere som er flinkere enn deg selv? Hvor flink er du til å sette rammer for, og involvere deg i samtalene i organisasjonen din? De er der enten du deltar eller ikke!

Mangfold, rettferdighet og toleranse?

Sv skjerper tonen mot privatskolene er overskriften på SVs hjemmeside, nå noen timer etter at partiet på sitt landsmøte i Bergen vedtok at private skoler på sikt skal avvikles.

Abelia har evaluert alle partienes utkast til program for stortings-valget til høsten. Med balgrunn i utkastet til partiprogram er dagens vedtak på SV landsmøtet ikke overraskende, men desto mer skuffende. SV fremstår som et kunnskapsvennlig parti der parti-programmet omtaler forskning. Forsknings- og høyere utdannings-minister Tora Aasland har så langt fått gode tilbakemeldinger fra forskningsNorge for sin innsats for å fremme forskningens kår i regjeringen. Det er derfor synd at det samme partiet med Kunnkaps-minister Bård Vegar Solhjell i spissen i sitt programutkast setter kunnskap opp mot konkurranse.

I uttalelsene fra SV lansdsmøtet kommenterer Solhjell vedtaket og sier at SV vil ha offentlige Steinerskoler og Montessori-skoler, og at partiet vil avvikle alle religiøse privatskoler. Det skal bli interessant å høre hva partiet mener om Norges nest største utdanningsinstitusjon målt i antall studenter, Handelshøyskolen BI. Det skal også bli interessant å høre hva partiet mener om de private fagskolene som utgjør en vesentlig del av tilbudet innen fagskoleutdanning i Norge.

I følge professor Richard Florida er toleranse og mangfold et av kjennetegnene på attraktive regioner for framtidens kunnskaps-arbeidere og kunnskapsbaserte næringsliv. Det spørs vel om SV landsmøtets vedtak om private skoler i dag bidrar til å flytte Norge nærmere målet om å bli en av verdens mest attraktive kunnskapsnasjoner......

Den globale verden er som en sau

"Dårlige tider er helt naturlig" er tittelen på en artikkel i Aftenposten i dag, 1. mars. Artikkelen handler om teoriene vi bruker for å forstå verden rundt oss. Ingenting er så praktisk som en god teori er det noen som har sagt. Uten en teori som sier hva som skjer når vi setter beina på golvet og beveger oss ut av sengen om morgenen ville vi sannsynligvis ikke ha turt å stå opp. Det gikk bra i dag også...

Spørsmålet som reises i Aftenposten er om den globale finanskrisen kan forklares med evolusjonsteori.

Professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo beskriver to hovedretninger der evolusjonsteori har hatt innflytelse på sosialøkonomisk teoriutvikling: "-Den ene kalles evolusjonær spillteori og dreier seg mest om utviklingen av normer, kultur og institusjoner i samfunnsøkonomien. Den andre kan kalles schumpetertradisjonen, og dreier seg blant annet om teknologi-utvikling og konjunktursvingninger. Deler av finanskrisen kan kanskje analyseres som en form for evolusjon, der finansielle innovasjoner, som blant annet hadde som hensikt å komme unna bankreguleringer i USA, viste seg å være svært dårlige etter hvert som en økende del av systemet benyttet seg av innovasjonene. Dette har ingen direkte betydning for hvordan bankene innretter seg, for eksempel. Evolusjonsteori kan hjelpe oss til å forstå det som skjer, men den er ikke avhengig av at aktørene selv kjenner mekanismene. Men hvordan ulike tiltak påvirker valg av forretningsstrategier og innovasjoner, bør kanskje være en klarere ledetråd i politikkutformingen, krisepakker og lignende."

I artikkelen brukes også kompleksitetsteori som en tilnærming for å forstå hvordan kollaps i en Bank i USA kan ramme hele verdensøkonomien. Kompleksitetsteori eller kompleks systemteori er en tverrvitenskapelig tilnærming for å forstå bedre fysiske, biologiske, økologiske, digitale og sosiale systemer og sammenhengen mellom dem. Komplekse systemer kjennetegnes av:

- hierarki i form av mange varierte deler i helhet (Helheter som igjen er deler i større helheter.)

- høy grad av varierte linker mellom delene

- høy grad av gjensidig avhengighet mellom delene

- konstant endring og utfoldelse over tid(evolusjon)

- deler som tilpasser seg eller endrer sine lokale omgivelser

- delene har begrenset input fra helheten i systemet.

Eksempler på komplekse systemer er verdensmarkeder, biotoper, Internett, maurtuer, organisasjoner, menneskekroppen, nasjonalstaten og EU-

Øyvind Vada og Petter Braathen, som tar doktorgrad på evolusjon, pragmatisme og kompleksitetsteori anvendt på sosiale systemer, sammenligner verdensøkonomien med en sau: "-Hvis vi fjerner et av sauens organer, for eksempel en nyre, hva skjer: Jo, hele sauen dør. Slik er det økonomiske systemet også. –Hvis noe går virkelig galt et sted, som at en bank i USA kollapser, så rammer det hele den økonomiske organismen. Det økonomiske system har gjennom evolusjon vokst til å bli for komplekst, for sammenkoblet til å motstå denne type systemiske endringer".

Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om lederskap i krisetid der jeg argumenterer for bruk av kompleksitetsteori for å gjøre oss bedre rustet til å møte lederutfordringer i en global verden. Dersom det blir vanskeligere å planlegge må vi bli flinkere til å ha beredskap for-, og evne til å håndtere det som skjer uansett hva det måtte være. Et slikt perspektiv utfordrer forestillingen om sterke bedriftskulturer hvor alle drar i samme retning mot samme visjon. Forskjellighet og uenighet, ja til og med konflikter blir viktige forutsetninger for utvikling. Det er samspillet mellom mennesker og kvaliteten på relasjonene som blir avgjørende. Den mest etterspurte leder-kompetansen blir dermed relasjonskompetanse eller evnen til sammen med sine medarbeidere å lede under usikkerhet og stole på at man kan håndtere de problemstillingene som dukker opp gjennom den daglige kommunikasjonen mellom de som jobber i virksomheten

Som Kalle Moene sier det i dagens Aftenposten: "-Måten man forstår ting på, handler om måten man rammer de inn på, og det er viktig å ha flere forståelsesrammer når man står overfor kompliserte problemer. I kampens hete har man ikke tid til å sette seg inn i dette, så det gjelder å ha gjort det på forhånd". Kanskje USAs tildligere sentralbanksjef Alan Greenspan skulle ha tenkt på det for 40 år siden....

Teorier er ikke virkeligheten, men en måte vi har valgt å beskrive den på. Det er noe å tenke på...

Sverre Fehn

Har du tenkt på hvordan bygningene som omgir oss påvirker humør og trivsel? 23. februar døde norges mest berømte arkitekt Sverre Fehn. Jeg kjenner best til hans arbeider gjennom Norsk Bremuseum i Fjærland i Sogn. Kommentarer etter hans død går mest på at det er synd at han ikke har fått et monumentalbygg etter seg i Oslo. Han har imidlertid tegnet mye flott ellers i landet. Her kan du se et utvalg fra Wikipedia, og her en flott billedserie fra Aftenposten.

Egentlig skulle jeg bli arkitekt. Etter to forsøk på å komme inn på Arkitekthøgskolen bestemte jeg meg for å finne på noe annet. Det ble til slutt en doktorgrad i markedsføring fra Norges Handelshøgskole. På en måte litt kreativt det og....

Å ta skjeen i egen hånd

I Aftenposten i dag, 25. februar, kan du lese et debattinnlegg jeg har skrevet sammen med rektor ved Universitetet i Stavanger, Aslaug Mikkelsen. I Aftenposten har innlegget fått tittelen "Flytt pengene nærmere forskerne". I utgangspunktet var innlegget på 4000 tegn. Tilbake-meldingen fra Aftenpostens debattredaktør var at han gjerne ville trykke det, men at jeg måtte kutte det ned til 2000 tegn. For en som liker vanskelige ord og lange setninger oppleves en slik tilbakemelding krevende. Nedenfor kan du derfor lese innlegget slik det opprinnelig var tenkt.

Grunnforskningen og den frie forskningen i Norge trenger bedre vilkår. Svaret er ikke å nedlegge Forskningsrådet. Det handler om å ansvarliggjøre forskningsinstitusjonene, og å flytte pengene nærmere forskeren.

”- Gi mer penger til de flinke forskerne. Det vil være en bedre og mer effektiv måte å finansiere forskning”, skrev professor Erling Moxnes i Aftenposten 2. januar. De beste forskerne bør helt klart få bedre rammebetingelser. Debatten om finansiering av forskning må imidlertid handle om mer enn frustrasjon over tidkrevende søknads-skriving med påfølgende avslag. Det må handle om mer enn Forskningsrådets eksistens.

Det finnes ikke noe så anvendbart som god grunnforskning. Utfordringen ligger i vår evne til å anvende den. Statens direkte bevilgninger til universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene må derfor økes. Det handler om ledelse, prioritering og allokering av ressurser på flere nivå. Det er ikke nok at forskningsministeren prioriterer forskning. Regjeringen og statsministeren må gjøre det samme. Forskningsrådets rolle må tydeliggjøres og forsterkes med hensyn på større satsinger, næringsrettet forskning og internasjonalisering. Forskningsinstitusjonenes ledere må i sterkere grad lære seg å utøve ledelse og foreta prioriteringer som allokerer resurser til de beste forskerne. Rektorer og instituttledere må ta skjeen i egen hånd og ha en ambisjon om å skape fagmiljø og institusjoner som hevder seg på den internasjonale konkurranse-arenaen. Vi får ingen universiteter i verdensklasse dersom vi ikke øker ressursinnsatsen og gjør det attraktivt for de beste å velge en internasjonal forskerkarriere. Forskningsrådets andel av universitetene og høyskolenes finansiering utgjør ca 17 prosent. Forskningsrådet skal finansiere forskning basert på hva forskere kan sannsynliggjøre at de vil få til. Å skrive en god prosjektsøknad er i seg selv en kvalitetssikring. Prosessen er nærmest parallell med det å skrive en artikkel til anerkjente internasjonale fagtidsskrifter. Forskeren må ha en klar strategi for sin egen og faggruppens forskning. Forskeren må i tillegg ha en klar strategi for sin egen karriere.

Universitetene og høgskolene får sin hovedfinansiering fra staten basert på en finansieringsmodell med en basiskomponent (60 prosent) og to mer resultatavhengige komponenter; en forskningskomponent (5 prosent) og en undervisningskomponent (35 prosent). 40 prosent av institusjonenes budsjett blir tildelt på grunnlag av hva man har fått til. Utdanningskomponenten er åpen og øker med produksjon, mens forskningskomponenten er en omfordelingskomponent som premierer de "gode" institusjonene på bekostning av de "dårlige" i et slags nullsumspill. Fra 2009 er en lignende finansieringsmodell innført for forskningsinstituttene.

Grunnforskningen og den frie forskningen styrkes best gjennom å øke de direkte statlige bevilgningene til universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene. Forskningskomponenten i Kunnskaps-departementets finansieringsmodell bør utvides og åpnes slik at en større andel av institusjonenes finansiering gjøres avhengig av kvalitet og relevans på forskningen. Et alternativ kan være å overføre de frie prosjektmidlene fra Forskningsrådets budsjett til Kunnskapsdepartementets forskningskomponent. Prioriteringer som gir de beste forskerne de beste rammebetingelsene blir slik et ledelsesansvar i institusjonene. Det må stilles krav til bedre ledelse i universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene. Det handler om å få mest mulig ut av de resursene man har, og å bli belønnet for det.

Bildene jeg har brukt for å illustrere dette innlegget med har absolutt ingenting med saken å gjøre. Det er imidlertid snøkaos ute og heldigvis kun 2 måneder til båten skal på vannet......

Hvordan vinne velgere med forskningspolitikk?

Mine tidligere kollegaer BI professorene Rune Sørensen og Leif Helland har et interessant oppslag i Aftenposten i dag. Under tittelen Veikroner går til å vinne velgere viser de til forskning de har gjennomført som dokumenterer at politikere satser veipenger der det gir politisk effekt, ikke der det er størst behov. Hovedfunnene i forskningsarbeidet, som er akseptert for publisering i det prestisjetunge tidsskriftet Public Choice, er slik:

Veipenger fordeles ikke etter det som gir best samfunnsøkonomisk nytte, men etter hvor de politiske partiene kan få maksimal uttelling i forhold til mandater.

Politisk uttelling styres spesielt av tre forhold: Det første er antall vippevelgere, altså velgere som ikke stemmer etter ideologisk overbevisning, men etter løfter de ulike partiene eller blokkene gir i valgkampen.

Partilojalitet. Partiene satser ikke veipenger i områder der velgere allerede har bestemt seg.

Antall velgere bak hvert mandat, altså hvor mange stemmer som skal til for å velge en stortingsrepresentant. Hvis det er få velgere bak hvert mandat, er hver folkevalgt «billigere», og derfor satses veipenger der. I praksis vil det si i områder med få innbyggere.

Og konklusjonen er slik:
–Hvis politikerne ønsket å få maksimal politisk gevinst, så ville de satse veipenger der hver stemme kan gi flest delegater for sitt parti. Og denne studien viser at det er akkurat det de gjør. Jo flere vippevelgere, jo mindre partilojalitet og jo færre velgere det er bak hvert mandat i et gitt distrikt, jo mer veipenger har akkurat det distriktet fått.

Nå har det seg slik at jeg er født og oppvokst i Sogn og Fjordane. Sogn og Fjordane har de siste årene fått mer penger, bedre veier og flere tuneller. Det er bra! Det gjør det tryggere å bo og ferdes i fylket, og det gjøre det lettere å få varer som produseres i fylket ut i verden. Jeg husker godt hvordan veien ble bredere, asfalten bedre og været ble finere da vi passerte grensen mellom Sogn og Fjordane og Buskerud på vei til østlandet på ferie da jeg var liten.

I Abelia har vi evaluert partiprogrammene for Stortingsvalget 2009 med hensyn på i hvilken grad de ulike partiene vil legge til rette for-, og ta ansvar for at Norge blir et av de mest attraktive land i verden for lokalisering av framtidens globale og kunnskapsbaserte næringsliv. Dette temaet har jeg også skrevet debattinnlegg i Aftenposten om sammen med Paul Chaffey. Konklusjonen fra gjennomgangen er at de fleste partiene skriver side opp og side ned om forskning og høyere utdanning og hvor viktig det er. Problemet er imidlertid at alle er enige. Det er ingen politisk konflikt og derfor blir det heller ikke en kampsak. For det andre er det vel ikke veldig sannsynlig at partiene satser på forskning og høyere utdanning for å vinne velgere i distriktene.

Jeg har invitert Rune og Leif til Abelia for å fortelle om studien sin.

Kraftsalve om finanskrisen fra svenske næringslivsveteraner

Under overskriften: "Direktörers maktmissbruk jämförbart med korruption" i Dagens Nyheter torsdag 12. februar stiller svenske nærings-livsveteraner ledere i svensk næringliv til ansvar for finanskrisen.

Veteranene stiller spørsmål om høye avkastningskrav i næringslivet er årsak til de stadig tilbakevendende finansielle boblene vi ser i verdensøkonomien. Avkastningskravene i næringslivet er ofte oppe i 20 prosent. Er dette bærekraftig i økonomier som vokser med 3 prosent, og som har inflasjon på 2 prosent? Gir det et stabilt grunnlag for god utvikling i investeringer og sysselsetting? En viktig årsak ligger, slik debattantene i Dagens Nyheter ser det, i ledernes lønns- og bonusavtaler som er i ubalanse når det gjelder risiko, avkastning og ansvar. Et interessant perspektiv sett i relasjon til debatten om lederlønninger og bonus i Norge, som i det siste har pågått i Dagens Næringsliv mellom BIs Professor Bård Kuvaas og BIs rektor Tom Colbjørnsen.

Debattinnlegget er signert:

GÖSTA ALMGREN, F d vice vd Östgöta Enskilda Bank

ELISABETH ANELL, Styrelseledamot Etikkollegiet

LARS BERN, Ledamot av Ingenjörsvetenskapsakademin

THOMAS FRANZÉN, F d Riksgäldsdirektör och vise riksbankschef

HANS DE GEER, F d professor vid Handelshögskolan i Stockholm

GÖSTA JEDBERGER, F d vd Praktikertjänst

CHRISTINA JUTTERSTRÖM, Ordförande Etikkollegiet, tidigare DN:s chefredaktör och vd för SVT

LEIF LUNDKVIST, Tidigare direktör IFL vid Handelshögskolan i Stockholm

KERSTIN NORDIN, Styrelseledamot Etikkollegiet

ANDERS LINDSTRÖM, F d vd AB Bahco, D Carnegie & Co AB

BENGT RYDÉN, Fd vd Stockholms Fondbörs

CLAES TROLLESTAD, Docent, sekreterare Etikkollegiet

LARS ÖJEFORS, Docent vid KTH, f d vd Industrifonden

Ikke akkurat Medelsvensson......

Livsstilsfylke og livskunstnar

Eg har vore på besøk i heimfylket mitt, livsstilsfylket Sogn og Fjordane, i dag. Rettare sagt i Førde og Florø! Stod opp tidleg og sette meg på morgonflyet frå Oslo til Førde. Der hadde eg møte med NHO Sogn og Fjordane og nokre medlemsverksemder. Interessant å møta kunnskapsverksemder i heimfylket. Derifrå gjekk turen til Florø for besøk hjå ei spanande verksemd som leverar it-basert overvaking til oppdrettsindustrien over heile verda. Frå Florø, som lenge var den einaste byen i Sogn og Fjordane, gjekk turen attende til hovudstaden med kveldsflyet.
I tillegg til å ha vore i Førde og Florø i embeds medfør fekk eg gjort eit kunstkupp. Kunstnaren Oddvar Torsheim bur i Førde, og eg tenkte at eg måtte skaffe meg eit bilete av han til heimen. I Førde har dei ein råmebutikk som råmar inn bileta til Torsheim. Her er det også mogeleg å få kjøpt bilete dersom ein ynskjer det, og det gjorde eg.

På Wikipedia kan ein lesa følgjande om Oddvar Torsheim:

Oddvar Torsheim (født 2. november 1938 på Herland i Askvoll kommune), oppvokst på Rovde og i Naustdal, bosatt i Førde, er en norsk maler, tegner og grafiker. Oddvar Torsheim er utdannet ved Bergen Kunst- og Håndverksskole og Det Kongelige Kunstakademi i København. I oljemaleriene, akvarellene, tegningene og grafikken sin latterligjør han fordommer og vanetenking med surrealistisk fantasi og samfunnskritisk tendens. Han har også utgitt flere diktsamlinger med egne illustrasjoner, blant annet Syner i syttiåra (1980) og Svarte kvitingar i 80-åra (1988), samt musikk-CD-ene Nynorskens skog (1992) og Tur-Retur Blues (2000). Han er representert i Museet for samtidskunst i Oslo. I 2008 deltok Torsheim i TV2s talentprogram Norske Talenter der han gikk videre fra første runde, men ble utslått i semifinalen. Han har tidligere vært portrettert på fjernsyn flere ganger, blant annet i TVNorges programserie Norges Herligste ledet av Ylvis-brødrene.

Eg blir i godt humør av bileta til Oddvar Torsheim, og dei er fine å ha på veggen! Musikken hans vil eg vel ikkje gå så langt som å seie er vakker, men tolkingane av The Bealtes og Bob Dylan treff godt.

For dei som ikkje har oppdaga det endå, er dette innlegget skrive på nynorsk. Eg knota ikkje så mykje på dialekta mi på møta i dag heller......

Seukjan atjan ilt i knitti!

Look to Stavanger!

Jeg var på styremøte i IRIS på onsdag. IRIS, eller International Research Institute of Stavanger, er et forskningsinstitutt med fokus på anvendt forskning som eies av Universitetet i Stavanger og Stiftelsen Rogalandsforskning.

Til tross for at jeg er fra Sogn, har studert og jobbet i Bergen, og nå har bodd 11 år i Oslo, må jeg innrømme at dersom jeg skulle flytte til en annen del av landet ville det sannsynligvis ha blitt til Stavanger. Nå har det seg slik at jeg flyttet fra Bergen for å komme unna regn, regn og atter regn. Det regner i Stavanger også, men ikke på samme måten som i Bergen. I hvertfall oppleves det ikke slik når jeg er der....... Nå oppdaget jeg plutselig at jeg var i ferd med å skrive et langt blogginnlegg om hvilken effekt været har på psyke, trivsel og livskvalitet. Det skal jeg ikke gjøre.

Jeg vil heller si noe om Stavanger og Rogalandsregionen som er et eksempel på noe jeg har blogget om tidligere; forskningsprosjektet "Et kunnskapsbasert Norge" som vi hadde som tema på frokostmøte i Abelia i dag. Hovedformålet med prosjektet er å sette fokus på hva som skal til for å gjøre Norge til et av de mest attraktive landene i verden å etablere, utvikle og drive framtidens globale kunnskaps-baserte næringliv i. Stavanger og Rogalandsregionen er kanskje det beste eksemplet vi har i Norge på en region der samspillet mellom politikk, næringsliv og kunnskapsinstitusjonene, som f.eks Universitetet i Stavanger og IRIS, fungerer godt.

For å styrke dette samspillet har man etablert Universitetsfondet for Rogaland som et av flere virkemiddel for å få dette til. Universitets-fondet for Rogaland har blant annet som formål å sikre et best mulig tilbud av undervisning og forskning på universitetsnivå innen fagområder som dekker regionens behov, og som yter vesentlige bidrag til landets samlede kunnskapsbehov. Selskapet skal arbeide for at nødvendige bygg for slike formål blir reist. Selskapet skal medvirke til et nært samarbeid og samspill med offentlig og privat virksomhet og lokalt næringsliv samt sikre kvalitet på et internasjonalt nivå og et bredt internasjonalt samarbeid. Jeg deltok på strategimøte i Universitetsfondet i fjor høst. Her var alle relevante aktører invitert, og de møtte opp og deltok. Det var veldig bra!

Universitetet i Stavanger og IRIS har etablert Senter for Innovasjonsforskning. Senteret er gjort mulig ved en grunn-finansiering gitt av familien Gjedebo på NOK 50 mill. Senteret skal utvikles til et internasjonalt synlig og anerkjent forskningsmiljø og oppnå status som Senter for Fremragende Forskning. Gjennom formidling og tette relasjoner til næringsliv og offentlig sektor skal forsknings-resultatene skape debatt i det offentlige rom og ha implikasjoner for praksis og politikk. Senterets overordnede forskningstema er ”Transforming City Regions”, og Stavangerregionen og dens store omstillingsutfordringer i en global økonomi skal ha et spesielt fokus. Utgangspunktet er enkelt: Globaliseringen gir store regionale utfordringer og muligheter som regionene og virksomhetene selv må ta tak i. Den regionale evnen til verdiskaping og velferdsutvikling er kritisk avhengig av regionens og virksomhetenes innovasjonsevne. Nyere forskning på økonomisk vekst viser at kunnskap knyttet til innovasjon og teknologiutvikling er viktigere enn de tradisjonelle innsatsfaktorene arbeidskraft og kapital.

Jeg synes det som skjer i Stavanger og Rogalandsregionen er veldig spennende, og et eksempel som andre kanskje kan lære av. Initiativene og aktivitetene jeg har gitt et lite innblikk i ovenfor viser en region som forsøker å ta skjeen i egen hånd. Kanskje det skyldes at man har fått til en slags regional konsernledelse? Min tidligere kollega og sjef, Professor Torger Reve pekte på viktige utfordringer regionen må håndtere for å komme videre på Solamøtet for noen uker siden. Det samme har Martin Gjelsvik og Ole Berrefjord m.fl. gjort i scenarieprosjektet Scenarier 2020. Det viktige blir nå å bruke samspillet og samspillskompetansen i regionen for å skape attraktivitet ut av regionen.

På Wikipedia kan man lese følgende: Stavanger har et typisk atlanter-havsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennom-snittet. Vintertemperaturen er sjeldent under -4°C, og om sommeren er den sjelden over 24°C [3]. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.

Kanskje klimakrisen bidrar til at sørvestlandet blir del av en tropisk klimasone. Da blir det plutselig mer attraktivt å vurdere flytting........

Regjeringen møter finanskrisen ved å styrke forskning og innovasjon

Kl 11.00 i dag la statsminister Jens Stoltenberg, SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen og Senterpartileder og samferdselsminister Liv Signe Navarsete fram St.prp. nr. 37 (2008 - 2009) Om endringer i statsbudsjettet 2009 med tiltak for arbeid, regjeringens tiltakspakke for å møte arbeidsledighet

I Abelia har vi foreslått at krisepakken må være en kunnskapspakke. Regjeringen leverer en pakke som i stor grad svarer på Abelias forslag. Regjeringens tiltakspakke vil bidra til omstilling og innovasjon i næringslivet gjennom forskning og utvikling. Dette vil skape nye arbeidsplasser på lengre sikt.

Arbeid for alle er jobb nummer én. Derfor legger regjeringen i dag fram tiltak for å trygge eksisterende arbeidsplasser og skape nye. Vi foreslår endringer i statsbudsjettet for 2009 som vil dempe virkningene av det internasjonale økonomiske tilbakeslaget, sier statsminister Jens Stoltenberg i regjeringens pressemelding.

Tiltakspakken som ble presentert i dag har et omfang på 20 milliarder. Forskning og innovasjon er tilgodesett med 4,7 milliarder, et beløp som representerer 17,4% av pakken. Regjeringen har blant annet bevilget 150 millioner til etablererstipend, 165 mill. til næringsrettet forskning, 75 mill. til brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og 65 mill. til FoU kontrakter. Skattefunn utvides og beløps-grensen for fradragsgrunnlaget for egenutført FoU heves fra 4 til 5,5 mill. og for innkjøpt FoU fra 8 til 11 mill. Dette er til tiltak som vil bidra til å skape og styrke det næringslivet som skal komme ut av krisen. Krisen må også sees som en anledning til å øke kompetansen hos enkeltindivider. Regjeringen har bevilget 23 mill. til opprettelse av om lag 60 nye stipendiatstillinger og 25 millioner til nærings-PhD. Dette er et skritt i riktig retning. Krisetiltak i offentlig sektor må ha som mål å øke effektiviteten og bedre ressursutnyttelsen, ikke øke størrelsen på stat og kommune. Regjeringens forslag om 60 millioner til digital fornying i kommunene med sikte på effektivisering av de kommunale tjenestene er således et godt tiltak.

Nå er debatten i full gang om hva som mangler i pakken, hva som burde ha vært med, hvordan pakken vil virke og hvem den ikke vil virke for. Opposisjonen, NHO og en rekke næringslivsledere mener at krisepakken burde ha inneholdt en skattepakke og en tydeligere innretning for å dempe problemene bedrifter som eksporterer varer til utlandet møter når markedene blir borte. Bedrifter som Ekornes og adminstrerende direktør Nils-Fredrik Drabløs er mer opptatt av fleksible permitteringsregler enn direkte finansielle tilskudd. Vibeke Madsen, administrerende direktør i HSH sier at pakken ikke er tilpasset handels og servicebedriftene i Norge. Redusert arbeids-giveravgift ville ha bidratt til å holde flere i arbeid innen disse sektorene. LO-leder Roar Flåthen og Stein Erik Hagen synes tiltakspakken er "veldig bra", men er begge opptatt av tiltak rettet mot investeringer og egenkapitalsituasjonen i bedriftene.

"Regjeringen og Norges Bank har tidligere gjennomført tiltak rettet spesielt mot finanssektoren og penge- og kredittmarkedene, og legger fram nye tiltak 9. februar for å styrke bankenes utlånsevne, slik at næringslivet og husholdningene lettere skal få nye lån", sier finansminister Kristin Halvorsen. "I tillegg vil det vurderes å øke omfanget knyttet til tiltakene som ble presentert i dag".

I Abelia mener vi regjeringen har tatt kunnskap på alvor. Krisepakken inneholder mange fremtidsrettede tiltak for å bygge kunnskaps-Norge og representerer en viktig motkonjunkturpolitikk i en kunnskapsøkonomi. Gjennom pakken gir regjeringen klar beskjed om at den satser på forskning og kompetanseheving som et verktøy for å bekjempe krisen. Dette er en god start, men behovet kan være enda større. På mange måter kan man si at dagens pakke representerer en god justering av Statsbudsjettet for 2009.

"Dette er den klart mest ekspansive krisepakken i Europa", sier professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo. "Vi må ikke skape større problemer enn de vi skal løse. Det er lettere å skalere opp tiltakene når vi ser hvordan krisen utvikler seg"

Da er det bare å brette opp ermene, jobbe og vente..... på nye pakker......., rene adventstiden!

Global Competitiveness Report, og andre internasjonale rangeringer

Hvordan står det egentlig til med Norges konkurranseevne? En rekke internasjonale undersøkelser presenterer rangeringer som forsøker å si noe om dette. Hvordan bør vi forholde oss til resultatene fra alle disse rangeringene? Sier de det samme, og blir vi noe klokere? Resultatene brukes av den til en hver tid sittende regjeringen for å fremheve hvor bra det går med landet vårt, mens opposisjonen og interesseorganisasjoner bruker rangeringene for å argumentere for sine krav.

OECD leverte sommeren 2008 en evaluering av Norges innovasjonspolitikk. Hovedkonklusjonen fra OECD er at Norge må styrke sine innovasjons kapabiliteter med særlig vekt på FoU komponenten i innovasjonssystemet. Det er altså behov for en mer offensiv forsknings og innovasjonspolitikk dersom Norge skal ha ambisjon om å bli regnet som en av de mest innovative økonomiene i Europa slik det er formulert i regjeringens Soria Moria-erklæring.

Paul Chaffey har nettopp blogget om en ny rapport fra Europa-kommisjonens Trend Chart som viser "substantial progress on innovation in Europe". Rapporten deler Europa inn i fire landgrupper når det gjelder innovasjonsevne. "Innovation leaders" er Sveits, Sverige, Finland, Danmark, UK, Tyskland. Deretter kommer "innovation followers" med Østerrike, Irland, Belgia, Frankrike og Nederland. Bak disse kommer "moderate innovators", Spania, Italia, Hellas, Portugal, Estland, Tsjekkia, Slovenia - og Norge. Helt bakerst finner vi "Catching-up countries" som er de nyeste medlemmene i EU, land som ligger bak, men er i ferd med å ta innpå de andre. Norge ligger vel ikke der vi skulle ønske i henhold til denne rapporten.

World Economic Forums Global Competitiveness Report er en tredje rapport som nettopp er kommet med nye tall for 2008-2009. World Economic Forum har rangert 134 land basert på indekser satt sammen av både makroøkonomiske og mikroøkonomiske data. I følge World Economic Forum topper USA rangeringen, med Sveits, Danmark, Sverige og Singapore på de neste plasseringene. Norge rangeres på en 15 plass. De 20 landene som rangeres øverst i verden er:

1. USA, 2. Sveits, 3. Danmark, 4. Sverige,
5. Singapore, 6. Finland, 7. Tyskland,
8. Nederland, 9. Japan, 10. Canada,
11. Hong Kong SAR, 12. Storbritannia,
13. Korea, Rep., 14. Østerike, 15. Norge,
16. Frankrike, 17. Taiwan, China,
18. Australia, 19. Belgia, 20. Island.

Helt på bunn ligger 132. Burundi,
133. Zimbabwe og 134. Chad

World Economic Forum plasserer Norge
i gruppen av land som er på et høyt
utviklingsnivå og definerer oss som en innovasjonsdrevet økonomi. Global Competitiveness Report peker på makroøkonomisk stabilitet, høyere utdanning og opplæring, sofistikerte finansmarkeder, teknologisk modenhet og institutionelle forhold som bedre enn de andre i gruppen innovasjonsdrevne økonomier. Når næringslivsledere i samme studie blir spurt om hvilke forhold de opplever som problematiske med hensyn på Norges attraktivitet som nasjon å drive næringliv i, fremheves utfordringer knyttet til arbeidsmarkedspolitikk, skattepolitikk, skattenivå, svakheter ved infrastruktur, kompetansenivået i arbeidsstyrken og effektivitetsutfordringer i offentlig byråkrati.

Bare med utgangspunkt i disse tre eksemplene på internasjonale undersøkelser av innovasjons- og konkurranseevne ser vi alternative tolkninger og alternative måter å bruke resultatene på. Kanskje vi skulle bruke mer tid og krefter på å gjøre det vi vet vi må gjøre for å bli et attraktivt land å etablere og drive kunnskapsbasert næringliv i, fremfor å slå hverandre i hodet med rangeringer som har ulike formål.

Hvorfor har vi ingen norske universiteter i verdensklasse?

Dette spørsmålet ble reist i NRK-programmet Schrødingers
Katt i kveld. Statsråd Tora Aasland møtte Forskningsrådets administrerende direktør Arvid Hallèn, Forskningsdekan Sigbjørn Fossum, medisinsk fakultet, UiO og Bjørn Hafskjold, Dekan naturvitenskap og teknologi, NTNU til debatt. Forskningsledere sier at situasjonen er håpløs, at de risikerer å miste sine beste forskere, og at Norge går glipp av forskning i verdenstoppen.

Universitetene og høgskolene i Norge får alle sin finansiering fra staten basert på en finansieringsmodell med en basiskomponent (60%) og to mer resultatavhengige komponenter, en forskningskomponent (15%) og en utdanningskomponent (25%). 40 % av institusjonenes budsjett blir dermed tildelt på grunnlag av resultater.

Utdanningskomponenten blir beregnet med utgangspunkt i avlagte studiepoeng, uteksaminerte kandidater og inn- og utreisende studenter. Forskningskomponenten beregnes med utgangspunkt i vitenskapelig publisering, EU-midler, forskningsrådsmidler og avlagte doktorgrader. Utdanningskomponenten er en "åpen" komponent som øker med produksjon, mens forsknings-komponenten er en omfordelingskomponent som premierer de "gode" institusjonene på bekostning av de "dårlige" i et slags nullsumspill.

Forskningsrådet finansierer universitetene og høyskolene basert på hva forskere gjennom søknader, som underlegges internasjonale fagfellevurderinger, kan sannsynliggjøre at man vil få til. Forskningsrådets andel av universitetene og høyskolenes finansiering utgjør 17%.

Grunnforskningen og den frie forskningen i Norge trenger helt klart bedre vilkår. Det handler om ledelse, prioritering og allokering av resursser på flere nivå. Det er ikke nok at forsknings- og høyere utdanningsministeren prioriterer forskning og høyere utdanning. Regjeringen og Statsminister Jens Stoltenberg må gjøre det samme. Forskning og høyere utdanning må stå helt sentralt i en regjerings-erklæring dersom det skal bli praktisk politikk og resultater av det. Institusjonenes ledere må i mye sterkere grad utøve ledelse og foreta prioriteringer som allokerer resursser til de beste forskerne. Vi får imidlertid ingen universiteter i verdensklasse dersom vi ikke øker ressursinnsatsen for å legge til rette for og gjøre det attraktivt for de beste å velge en internasjonal forskerkarriere. Som en paralell har antall norske medaljer i OL økt betraktelig som et resultat av etableringen av Olympiatoppen.

Grunnforskningen og den frie forskningen styrkes best gjennom å øke de statlige bevilgningene til universitetene og høyskolene og forskningsinstituttene. Forskningsrådets rolle bør tydeliggjøres og forsterkes med hensyn på større satsinger, næringsrettet forskning og internasjonalisering. Forskningskomponenten i Kunnskaps-departementets finansieringsmodell bør utvides og åpnes slik at en større andel av institusjonenes finansiering gjøres avhengig av kvalitet på forskningen. Et alternativ kan være å overføre de frie prosjektmidlene i Forskningsrådets budsjett til Kunnskaps-departementets forskningskomponent. Prioriteringer som gir de beste forskerne de beste rammebetingelsene blir da et ledelsesansvar i institusjonene. Mer penger fra staten gjennom Kunnskaps-departementets finansieringsmodell må følges av strengere krav til bedre ledelse i universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene. Det handler også om å få mest mulig ut av de resurssene man har.

Abelia-duoen Paul Chaffey og Inge Jan Henjesand traff spikeren på hodet...

.....sa Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland fra talerstolen på Lerchendalkonferansen i Trondheim onsdag 14. januar. I sitt innlegg med tittelen Forskning for fremtiden - mot en ny forskningsmelding snakket ministeren om den nye forskningsmeldingen regjeringen planlegger å legge fram i løpet av våren.

Forslaget om å kalle den nye forskningsmeldingen "Vilje til gjennomføring", som jeg hadde sammen med Paul Chaffey i vårt debattinnlegg i Aftenposten 4. januar, ble godt mottatt av Statsråden.

"Vi kommer til å bruke mye tid og krefter på å formulere strategier for hvordan vi skal gjennomføre de forsknings-messige prioriteringene. Mer enn kanskje hva vi skal forske på, for det vet vi mye om. Og vi kommer til å bruke tid og spalteplass på å fortelle hva forskning er, og hva den skal gjøre. Med denne meldingen kommer vi til å flytte vekt-legging fra mål for innsats (uten å gå bort fra dem selvfølgelig, men vi ser som jeg sa at de ikke er gode nok) og over til hva vi skal ha ut av forskningen, hva forskningen skal gjøre og hvor vi ønsker å være", sa Statsråden i sin tale til folket i Trondheim

Når det gjelder hvilke tema eller innsatsområder forsknings-meldingen kommer til å fokusere på sa ministeren dette: "Vi skal bygge forskningsevnen og bli et ledende kunnskapssamfunn, Uansett om tidene er gode eller dårlige har det offentlige en helt avgjørende rolle for langsiktighet og for å skape kunnskapsmiljøer"

Alt i alt var det mange gode budskap i Statsråd Tora Aaslands innlegg på Lerchendalkonferansen. I Abelia tar vi selvfølgelig ikke noe av æren for det........

Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre med felles innspill til krisepakke

Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre har kommet med innspill til krisepakken som regjeringen skal presentere 26. januar. Et av forslagene er å opprette et midlertidig ”Bedriftenes konjunkturfond”, som gir bedriftene anledning til å sette av hele, eller deler av overskuddet fra 2008 slik at det ikke kommer til beskatning våren 2009, men at skatten kan skyves ett til tre år fremover. Dette vil dempe virkningene av finanskrisen på lønnsomhet og egenkapital. Innspillet har lagt vekt på tiltak som har en samfunnsnytte som strekker seg vesentlig ut over effekten i 2009/2010. Tiltakene skal: fremme klimamålsetninger, styrke konkurranseevnen til bedriftene på lengre sikt, forsere satsinger som uansett må gjennomføres over de neste 5-10 år og bidra til å styrke Norge som en ledende kunnskapsnasjon. NHO-president Paul-Chr. Rieber sier at forslagene treffer der smerten er størst.

I Abelia har vi sagt at en kunnskapspakke er svar på krisen. (Mens jeg skriver dette innlegget oppdaget jeg at Paul Chaffey nettopp nå også har kommentert innspillet fra de tre opposisjonspartiene). Vi hevder at kunnskapspakken fra regjeringen bør omfatte tiltak i fire hoved-kategorier: Tiltakene må ha som mål å øke Norges internasjonale konkurransekraft. Staten må satse på forsknings- og innovasjons-aktiviteter som bidrar til å skape og styrke det næringslivet som skal komme ut av krisen. Vi må bruke krisen som en anledning til å øke kompetansen hos enkeltindivider. Krisetiltak i offentlig sektor må ha som mål å øke effektiviteten og bedre ressursutnyttelsen. Innspillet fra Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre samsvarer langt på vei med Abelias forslag.

Da er det vel bare å vente og se om regjeringen bruker anledningen til å gjøre det vi burde gjøre uansett, og loser oss gjennom krisen slik at grunnlaget for å gjøre Norge til et av verdens mest attraktive land å utvikle og drive et globalt kunnskapsbasert næringsliv i, er bedre når vi kommer ut på andre siden.

Oslo på bloggportalen Bloggurat!

Av og til er det best å legge seg helt flat....og krype....

Mine gode kollegaer i NHO har regnet feil. Kristin Halvorsen hadde rett. Å redusere den alminnelige skattesatsen i Norge fra 28% til 26% koster staten, kommunene og fylkeskommunene nærmere 20 milliarder i provenytap, og ikke 11,9 milliarder slik NHO hadde kommet fram til. NHO hadde kun tatt med provenytapet til staten i sine beregninger, og har nå sendt nytt brev til regjeringen der feilen er oppklart. For å motvirke konsekvensene av en svikt i samlet innenlandsk etterspørsel og styrke bedriftenes økonomiske bærekraft, har NHO foreslått en skattelettelse på rundt 10-12 milliarder kroner både til personlige skattytere og bedrifter gjennom å redusere den alminnelige skattesatsen.

Det er menneskelig å gjøre feil. Av og til (eller egentlig i de fleste tilfeller) er det best å legge seg flat når man har gjort en feil, eller kanskje til og med å krype slik en av de største dikterne våre, Jakob Sande har sagt det i diktet "Eg kryp"

Eg kryp for dei store og heilage menn
- for keisar og konge og pave.
Eg dillar på rova for slag og for spenn,
med ryggen min krøkt som ein klave.
Eg bukkar og skrapar for klokkar og prest
som preikar so vent på stolen,
og krøkjer so ryggbeinet knakar og knest,
for bispen med kors på kjolen. -
Og råkar eg fram på ein høglærd mann,
med briller, og skolt utan hår på,
då kryp eg på fire som best eg kann,
og kysser den jord han går på.
Og råkar eg doktor og skrivar og fut, og
lensmenn, og sovorne gutar,
då sig eg ihop som ein vaskeklut,
og djupt meg til jordi lutar.
For eg byggjer mitt liv på eit ord eg fann:
«sæt ei Eder op mot det Onde.»
So krøkjer eg rygg for den mektige mann
so djupt som ein skattetyngd bonde. –

Jakob Sande: «Dikt i samling» - (Opprinnelig fra «Svarte næter») Gyldendal Norsk Forlag 1965

Forskningsrådets rolle bør tydeliggjøres og forsterkes

I et debattinnlegg i Aftenposten 2. januar, sier Professor Erling Moxnes ved UiB: Legg ned forskningsrådet. Moxnes mener at forskningsmidler heller bør tildeles forskere basert på hva de historisk har fått til, enn på hva de gjennom en proposal/søknad kan sannsynliggjøre at de vil få til i fremtiden. Moxnes får svar på tiltale fra Forskningsrådets administrerende direktør Arvid Hallèn som sier at Forskningsrådet sikrer forskningskvaliet i et motinnlegg i samme avis 6. januar. Hallèn og Moxnes duellerer om samme sak i NRKs Dagsnytt atten 5. januar.

Nest siste debattinnlegg om Forskningsrådet skjebne kom onsdag denne uken der Nils Chr. Stenseth under overskriften Forskningsråd nødvendig sier at man vanskelig kan tenke seg en forskningsnasjon uten et Forskningsråd. Problemet er hvordan penger til forskning fordeles. Stenseth kommer i sitt innlegg med et godt råd der han (basert på et banebrytende debattinnlegg fra Paul Chaffey og meg) sier at "Regjeringen bør derfor lytte til rådet fra Inge Jan Henjesand og Paul Chaffey (Aftenposten 4. januar): Bruk mye mer ressurser på norsk forskning enn hva som brukes i dag: Da vil vi virkelig bli internasjonalt attraktive"

Det siste innlegget kom på NHOs årskonferanse der min tidligere kollega professor Arne Jon Isachsen ved BI i sitt foredrag Hva nå, lille land? sluttet med å si at han var enig i at Forskningsrådet burde nedlegges.

For noen år siden deltok jeg i en referansegruppe for et prosjekt om finansiering av grunnforskning i Norge ledet av daværende Statssekretær Bjørn Haugstad. Jeg argumenterte der for at forskning i dagens system enkelt bør finansieres på to måter:

Kunnskapsdepartementet finansierer universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter basert på finansieringsmodeller som premierer "det man kan dokumentere at man har fått til". Dette blir enda mer relevant nå som også forskningsinstituttene har fått sin finansieringsmodell. Grunnforskningen og "den frie forskningen" sikres best gjennom et tilstrekkelig nivå på finansiering gjennom denne kilden. Dette betyr at det blir institusjonenes ledelse som må ansvarliggjøres og foreta prioriteringer i egen institusjon for bruk av denne finansieringen.

Forskningsrådet finansierer universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene basert på "hva man gjennom søknader som underlegges internasjonale fagfellevurderinger kan sannsynliggjøre at man vil få til". Det å skrive en god søknad om finansiering av et forskningsprosjekt, stort eller lite, er i seg selv en kvalitetssikring og prosessen ligner i dag veldig på det å skrive en artikkel som man ønsker publisert i anerkjente internasjonale fagtidsskrifter.

Forskningsrådets rolle bør tydeliggjøres og forsterkes. Debatten om Forskningsrådet bør heller omhandle hvor godt det fungerer, og hvilken rolle Forskningsrådet bør ha i forhold til andre virkemidler som f.eks. Innovasjon Norge

Jeg har selv opplevd å få avslag på søknader jeg har skrevet til Forskningsrådet og må innrømme at det i de fleste tilfeller skyldes at jeg nok ikke hadde en god nok ide om hva jeg ønsket å få til. Kanskje det var derfor jeg valgte en annen karriere enn å bli forsker. Det er imidlertid mulig Norge har gått glipp av en Nobelpris.......

Vilje til gjennomføring?

Kristin Clemets forskningsmelding hadde tittelen Vilje til forskning, Kanskje Tora Aaslands melding burde få tittelen Vilje til gjennomføring?

Sammen med Paul Chaffey har jeg skrevet et debattinnlegg som er publisert i Aftenposten i dag. Innlegget har fått tittelen: Ikke prat, gjør noe! I innlegget oppfordrer vi regjeringen til handling i forskningspolitikken. Vi hevder at økte investeringer i forskning og høyere utdanning i dag vil gjøre Norge til et av de mest attraktive landene å etablere og drive kunnskapsbasert næringsliv i.

Abelia leverte før jul et innspill til tiltakspakken regjeringen har varslet vil komme 26. januar. I vårt forslag argumenterer vi for at en kunnskapspakke er svar på finanskrisen. Den nye Stortingsmeldingen om forskning må ha Norges attraktivitet som kunnskapsnasjon som overordnet perspektiv. På denne måten kan vi komme styrket ut av finanskrisen.