Sverre Fehn

Har du tenkt på hvordan bygningene som omgir oss påvirker humør og trivsel? 23. februar døde norges mest berømte arkitekt Sverre Fehn. Jeg kjenner best til hans arbeider gjennom Norsk Bremuseum i Fjærland i Sogn. Kommentarer etter hans død går mest på at det er synd at han ikke har fått et monumentalbygg etter seg i Oslo. Han har imidlertid tegnet mye flott ellers i landet. Her kan du se et utvalg fra Wikipedia, og her en flott billedserie fra Aftenposten.

Egentlig skulle jeg bli arkitekt. Etter to forsøk på å komme inn på Arkitekthøgskolen bestemte jeg meg for å finne på noe annet. Det ble til slutt en doktorgrad i markedsføring fra Norges Handelshøgskole. På en måte litt kreativt det og....

Å ta skjeen i egen hånd

I Aftenposten i dag, 25. februar, kan du lese et debattinnlegg jeg har skrevet sammen med rektor ved Universitetet i Stavanger, Aslaug Mikkelsen. I Aftenposten har innlegget fått tittelen "Flytt pengene nærmere forskerne". I utgangspunktet var innlegget på 4000 tegn. Tilbake-meldingen fra Aftenpostens debattredaktør var at han gjerne ville trykke det, men at jeg måtte kutte det ned til 2000 tegn. For en som liker vanskelige ord og lange setninger oppleves en slik tilbakemelding krevende. Nedenfor kan du derfor lese innlegget slik det opprinnelig var tenkt.

Grunnforskningen og den frie forskningen i Norge trenger bedre vilkår. Svaret er ikke å nedlegge Forskningsrådet. Det handler om å ansvarliggjøre forskningsinstitusjonene, og å flytte pengene nærmere forskeren.

”- Gi mer penger til de flinke forskerne. Det vil være en bedre og mer effektiv måte å finansiere forskning”, skrev professor Erling Moxnes i Aftenposten 2. januar. De beste forskerne bør helt klart få bedre rammebetingelser. Debatten om finansiering av forskning må imidlertid handle om mer enn frustrasjon over tidkrevende søknads-skriving med påfølgende avslag. Det må handle om mer enn Forskningsrådets eksistens.

Det finnes ikke noe så anvendbart som god grunnforskning. Utfordringen ligger i vår evne til å anvende den. Statens direkte bevilgninger til universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene må derfor økes. Det handler om ledelse, prioritering og allokering av ressurser på flere nivå. Det er ikke nok at forskningsministeren prioriterer forskning. Regjeringen og statsministeren må gjøre det samme. Forskningsrådets rolle må tydeliggjøres og forsterkes med hensyn på større satsinger, næringsrettet forskning og internasjonalisering. Forskningsinstitusjonenes ledere må i sterkere grad lære seg å utøve ledelse og foreta prioriteringer som allokerer resurser til de beste forskerne. Rektorer og instituttledere må ta skjeen i egen hånd og ha en ambisjon om å skape fagmiljø og institusjoner som hevder seg på den internasjonale konkurranse-arenaen. Vi får ingen universiteter i verdensklasse dersom vi ikke øker ressursinnsatsen og gjør det attraktivt for de beste å velge en internasjonal forskerkarriere. Forskningsrådets andel av universitetene og høyskolenes finansiering utgjør ca 17 prosent. Forskningsrådet skal finansiere forskning basert på hva forskere kan sannsynliggjøre at de vil få til. Å skrive en god prosjektsøknad er i seg selv en kvalitetssikring. Prosessen er nærmest parallell med det å skrive en artikkel til anerkjente internasjonale fagtidsskrifter. Forskeren må ha en klar strategi for sin egen og faggruppens forskning. Forskeren må i tillegg ha en klar strategi for sin egen karriere.

Universitetene og høgskolene får sin hovedfinansiering fra staten basert på en finansieringsmodell med en basiskomponent (60 prosent) og to mer resultatavhengige komponenter; en forskningskomponent (5 prosent) og en undervisningskomponent (35 prosent). 40 prosent av institusjonenes budsjett blir tildelt på grunnlag av hva man har fått til. Utdanningskomponenten er åpen og øker med produksjon, mens forskningskomponenten er en omfordelingskomponent som premierer de "gode" institusjonene på bekostning av de "dårlige" i et slags nullsumspill. Fra 2009 er en lignende finansieringsmodell innført for forskningsinstituttene.

Grunnforskningen og den frie forskningen styrkes best gjennom å øke de direkte statlige bevilgningene til universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene. Forskningskomponenten i Kunnskaps-departementets finansieringsmodell bør utvides og åpnes slik at en større andel av institusjonenes finansiering gjøres avhengig av kvalitet og relevans på forskningen. Et alternativ kan være å overføre de frie prosjektmidlene fra Forskningsrådets budsjett til Kunnskapsdepartementets forskningskomponent. Prioriteringer som gir de beste forskerne de beste rammebetingelsene blir slik et ledelsesansvar i institusjonene. Det må stilles krav til bedre ledelse i universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene. Det handler om å få mest mulig ut av de resursene man har, og å bli belønnet for det.

Bildene jeg har brukt for å illustrere dette innlegget med har absolutt ingenting med saken å gjøre. Det er imidlertid snøkaos ute og heldigvis kun 2 måneder til båten skal på vannet......

Hvordan vinne velgere med forskningspolitikk?

Mine tidligere kollegaer BI professorene Rune Sørensen og Leif Helland har et interessant oppslag i Aftenposten i dag. Under tittelen Veikroner går til å vinne velgere viser de til forskning de har gjennomført som dokumenterer at politikere satser veipenger der det gir politisk effekt, ikke der det er størst behov. Hovedfunnene i forskningsarbeidet, som er akseptert for publisering i det prestisjetunge tidsskriftet Public Choice, er slik:

Veipenger fordeles ikke etter det som gir best samfunnsøkonomisk nytte, men etter hvor de politiske partiene kan få maksimal uttelling i forhold til mandater.

Politisk uttelling styres spesielt av tre forhold: Det første er antall vippevelgere, altså velgere som ikke stemmer etter ideologisk overbevisning, men etter løfter de ulike partiene eller blokkene gir i valgkampen.

Partilojalitet. Partiene satser ikke veipenger i områder der velgere allerede har bestemt seg.

Antall velgere bak hvert mandat, altså hvor mange stemmer som skal til for å velge en stortingsrepresentant. Hvis det er få velgere bak hvert mandat, er hver folkevalgt «billigere», og derfor satses veipenger der. I praksis vil det si i områder med få innbyggere.

Og konklusjonen er slik:
–Hvis politikerne ønsket å få maksimal politisk gevinst, så ville de satse veipenger der hver stemme kan gi flest delegater for sitt parti. Og denne studien viser at det er akkurat det de gjør. Jo flere vippevelgere, jo mindre partilojalitet og jo færre velgere det er bak hvert mandat i et gitt distrikt, jo mer veipenger har akkurat det distriktet fått.

Nå har det seg slik at jeg er født og oppvokst i Sogn og Fjordane. Sogn og Fjordane har de siste årene fått mer penger, bedre veier og flere tuneller. Det er bra! Det gjør det tryggere å bo og ferdes i fylket, og det gjøre det lettere å få varer som produseres i fylket ut i verden. Jeg husker godt hvordan veien ble bredere, asfalten bedre og været ble finere da vi passerte grensen mellom Sogn og Fjordane og Buskerud på vei til østlandet på ferie da jeg var liten.

I Abelia har vi evaluert partiprogrammene for Stortingsvalget 2009 med hensyn på i hvilken grad de ulike partiene vil legge til rette for-, og ta ansvar for at Norge blir et av de mest attraktive land i verden for lokalisering av framtidens globale og kunnskapsbaserte næringsliv. Dette temaet har jeg også skrevet debattinnlegg i Aftenposten om sammen med Paul Chaffey. Konklusjonen fra gjennomgangen er at de fleste partiene skriver side opp og side ned om forskning og høyere utdanning og hvor viktig det er. Problemet er imidlertid at alle er enige. Det er ingen politisk konflikt og derfor blir det heller ikke en kampsak. For det andre er det vel ikke veldig sannsynlig at partiene satser på forskning og høyere utdanning for å vinne velgere i distriktene.

Jeg har invitert Rune og Leif til Abelia for å fortelle om studien sin.

Kraftsalve om finanskrisen fra svenske næringslivsveteraner

Under overskriften: "Direktörers maktmissbruk jämförbart med korruption" i Dagens Nyheter torsdag 12. februar stiller svenske nærings-livsveteraner ledere i svensk næringliv til ansvar for finanskrisen.

Veteranene stiller spørsmål om høye avkastningskrav i næringslivet er årsak til de stadig tilbakevendende finansielle boblene vi ser i verdensøkonomien. Avkastningskravene i næringslivet er ofte oppe i 20 prosent. Er dette bærekraftig i økonomier som vokser med 3 prosent, og som har inflasjon på 2 prosent? Gir det et stabilt grunnlag for god utvikling i investeringer og sysselsetting? En viktig årsak ligger, slik debattantene i Dagens Nyheter ser det, i ledernes lønns- og bonusavtaler som er i ubalanse når det gjelder risiko, avkastning og ansvar. Et interessant perspektiv sett i relasjon til debatten om lederlønninger og bonus i Norge, som i det siste har pågått i Dagens Næringsliv mellom BIs Professor Bård Kuvaas og BIs rektor Tom Colbjørnsen.

Debattinnlegget er signert:

GÖSTA ALMGREN, F d vice vd Östgöta Enskilda Bank

ELISABETH ANELL, Styrelseledamot Etikkollegiet

LARS BERN, Ledamot av Ingenjörsvetenskapsakademin

THOMAS FRANZÉN, F d Riksgäldsdirektör och vise riksbankschef

HANS DE GEER, F d professor vid Handelshögskolan i Stockholm

GÖSTA JEDBERGER, F d vd Praktikertjänst

CHRISTINA JUTTERSTRÖM, Ordförande Etikkollegiet, tidigare DN:s chefredaktör och vd för SVT

LEIF LUNDKVIST, Tidigare direktör IFL vid Handelshögskolan i Stockholm

KERSTIN NORDIN, Styrelseledamot Etikkollegiet

ANDERS LINDSTRÖM, F d vd AB Bahco, D Carnegie & Co AB

BENGT RYDÉN, Fd vd Stockholms Fondbörs

CLAES TROLLESTAD, Docent, sekreterare Etikkollegiet

LARS ÖJEFORS, Docent vid KTH, f d vd Industrifonden

Ikke akkurat Medelsvensson......

Livsstilsfylke og livskunstnar

Eg har vore på besøk i heimfylket mitt, livsstilsfylket Sogn og Fjordane, i dag. Rettare sagt i Førde og Florø! Stod opp tidleg og sette meg på morgonflyet frå Oslo til Førde. Der hadde eg møte med NHO Sogn og Fjordane og nokre medlemsverksemder. Interessant å møta kunnskapsverksemder i heimfylket. Derifrå gjekk turen til Florø for besøk hjå ei spanande verksemd som leverar it-basert overvaking til oppdrettsindustrien over heile verda. Frå Florø, som lenge var den einaste byen i Sogn og Fjordane, gjekk turen attende til hovudstaden med kveldsflyet.
I tillegg til å ha vore i Førde og Florø i embeds medfør fekk eg gjort eit kunstkupp. Kunstnaren Oddvar Torsheim bur i Førde, og eg tenkte at eg måtte skaffe meg eit bilete av han til heimen. I Førde har dei ein råmebutikk som råmar inn bileta til Torsheim. Her er det også mogeleg å få kjøpt bilete dersom ein ynskjer det, og det gjorde eg.

På Wikipedia kan ein lesa følgjande om Oddvar Torsheim:

Oddvar Torsheim (født 2. november 1938 på Herland i Askvoll kommune), oppvokst på Rovde og i Naustdal, bosatt i Førde, er en norsk maler, tegner og grafiker. Oddvar Torsheim er utdannet ved Bergen Kunst- og Håndverksskole og Det Kongelige Kunstakademi i København. I oljemaleriene, akvarellene, tegningene og grafikken sin latterligjør han fordommer og vanetenking med surrealistisk fantasi og samfunnskritisk tendens. Han har også utgitt flere diktsamlinger med egne illustrasjoner, blant annet Syner i syttiåra (1980) og Svarte kvitingar i 80-åra (1988), samt musikk-CD-ene Nynorskens skog (1992) og Tur-Retur Blues (2000). Han er representert i Museet for samtidskunst i Oslo. I 2008 deltok Torsheim i TV2s talentprogram Norske Talenter der han gikk videre fra første runde, men ble utslått i semifinalen. Han har tidligere vært portrettert på fjernsyn flere ganger, blant annet i TVNorges programserie Norges Herligste ledet av Ylvis-brødrene.

Eg blir i godt humør av bileta til Oddvar Torsheim, og dei er fine å ha på veggen! Musikken hans vil eg vel ikkje gå så langt som å seie er vakker, men tolkingane av The Bealtes og Bob Dylan treff godt.

For dei som ikkje har oppdaga det endå, er dette innlegget skrive på nynorsk. Eg knota ikkje så mykje på dialekta mi på møta i dag heller......

Seukjan atjan ilt i knitti!