Hvorfor har vi ingen norske universiteter i verdensklasse?

Dette spørsmålet ble reist i NRK-programmet Schrødingers
Katt i kveld. Statsråd Tora Aasland møtte Forskningsrådets administrerende direktør Arvid Hallèn, Forskningsdekan Sigbjørn Fossum, medisinsk fakultet, UiO og Bjørn Hafskjold, Dekan naturvitenskap og teknologi, NTNU til debatt. Forskningsledere sier at situasjonen er håpløs, at de risikerer å miste sine beste forskere, og at Norge går glipp av forskning i verdenstoppen.

Universitetene og høgskolene i Norge får alle sin finansiering fra staten basert på en finansieringsmodell med en basiskomponent (60%) og to mer resultatavhengige komponenter, en forskningskomponent (15%) og en utdanningskomponent (25%). 40 % av institusjonenes budsjett blir dermed tildelt på grunnlag av resultater.

Utdanningskomponenten blir beregnet med utgangspunkt i avlagte studiepoeng, uteksaminerte kandidater og inn- og utreisende studenter. Forskningskomponenten beregnes med utgangspunkt i vitenskapelig publisering, EU-midler, forskningsrådsmidler og avlagte doktorgrader. Utdanningskomponenten er en "åpen" komponent som øker med produksjon, mens forsknings-komponenten er en omfordelingskomponent som premierer de "gode" institusjonene på bekostning av de "dårlige" i et slags nullsumspill.

Forskningsrådet finansierer universitetene og høyskolene basert på hva forskere gjennom søknader, som underlegges internasjonale fagfellevurderinger, kan sannsynliggjøre at man vil få til. Forskningsrådets andel av universitetene og høyskolenes finansiering utgjør 17%.

Grunnforskningen og den frie forskningen i Norge trenger helt klart bedre vilkår. Det handler om ledelse, prioritering og allokering av resursser på flere nivå. Det er ikke nok at forsknings- og høyere utdanningsministeren prioriterer forskning og høyere utdanning. Regjeringen og Statsminister Jens Stoltenberg må gjøre det samme. Forskning og høyere utdanning må stå helt sentralt i en regjerings-erklæring dersom det skal bli praktisk politikk og resultater av det. Institusjonenes ledere må i mye sterkere grad utøve ledelse og foreta prioriteringer som allokerer resursser til de beste forskerne. Vi får imidlertid ingen universiteter i verdensklasse dersom vi ikke øker ressursinnsatsen for å legge til rette for og gjøre det attraktivt for de beste å velge en internasjonal forskerkarriere. Som en paralell har antall norske medaljer i OL økt betraktelig som et resultat av etableringen av Olympiatoppen.

Grunnforskningen og den frie forskningen styrkes best gjennom å øke de statlige bevilgningene til universitetene og høyskolene og forskningsinstituttene. Forskningsrådets rolle bør tydeliggjøres og forsterkes med hensyn på større satsinger, næringsrettet forskning og internasjonalisering. Forskningskomponenten i Kunnskaps-departementets finansieringsmodell bør utvides og åpnes slik at en større andel av institusjonenes finansiering gjøres avhengig av kvalitet på forskningen. Et alternativ kan være å overføre de frie prosjektmidlene i Forskningsrådets budsjett til Kunnskaps-departementets forskningskomponent. Prioriteringer som gir de beste forskerne de beste rammebetingelsene blir da et ledelsesansvar i institusjonene. Mer penger fra staten gjennom Kunnskaps-departementets finansieringsmodell må følges av strengere krav til bedre ledelse i universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene. Det handler også om å få mest mulig ut av de resurssene man har.