Vi trenger en mer offensiv forsknings- og innovasjonspolitikk

I Dagens Næringsliv i dag kan du lese en kronikk jeg har skrevet sammen min kollega i Abelia, Hilde Widerøe Wibe.

Vi hevder at debatten om forskning og innovasjon i Norge er alt for defensiv. Det mangler ikke visjonære mål. Stortingsmeldingen om innovasjonspolitikk skal realisere Soria Moria-erklæringens mål om at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Det mangler en offensiv strategi som sier noe om hva vi må gjøre for å komme dit. Det virker som vi er mer opptatt av å forklare og bortforklare hvorfor vi ikke når 3%-målet, enn å legge til rette for at Norge blir en av verdens mest konkurransedyktige kunnskapsbaserte økonomier.

Vi mener at det er særlig nå, i disse krisetider, at det er viktig å investere i nasjonens evne til å være innovativ, for å sikre at vi ikke blir en sinke i den globaliserte kunnskapsøkonomien.

Jeg har vært på mange arrangement, hørt mange foredrag og lest mange innlegg der innovasjon har blitt en erstatning for det vi tidligere omtalte som produktutvikling, tjenesteutvikling, markedsutvikling, organisasjonsutvikling, osv. Nå er i og for seg ikke dette feil på noen som helst slags måte. Produkt-utvikling og alt det andre er jo innovasjon. Jeg er bare redd for at vi kan risikere å miste fokus i innovasjonspolitikken. 'Leser man Regjeringens beskrivelse av hvordan den definerer innovasjonspolitikk; "Innovasjonspolitikk er politikk som føres for å styrke landets innovasjonsevne", burde det være grunnlag for håp om at stortingsmeldingen fokuserer på nettopp det, og ikke på innovasjon i seg selv.

OECD har i sin evaluering av den norske innovasjonspolitikken påpekt at Norge må utvikle politikk som styrker nasjonens innovasjonskapabiliteter. Dette innebærer som regjeringen sier å utvikle en politikk på flere politikkområder som fremmer innovasjonsevnen i Norge.

Kunnskapsdugnaden er et prosjekt der NHO, LO og Tekna har gått sammen om å fremskaffe kunnskap og perspektiver som sier noe om kunnskapsgrunnlaget for fremtidens nærings- og arbeidsliv. Kunnskaps-dugnaden har produsert mange rapporter, og har vært tema på Teknas Lerchendalkonferanse. Jeg mener det viktigste bidraget fra kunnskapsdugnaden er definisjonen på innovasjons-evne. Innovasjonsevne, eller det jeg har valgt å kalle nasjonens innovasjonskapabiliteter omfatter vår evne å tilegne oss kunnskap, spre kunnskap og ta kunnskap i bruk på en slik måte at innovasjon skjer.

Nasjonens evne til å tilegne seg kunnskap utvikles gjennom forskning og høyere utdanning. Dette er nødvendig for at vi skal ha en høykompetent arbeidsstyrke. Det er også nødvendig for at vi i Norge både har tilgang til-, og kan nyttegjøre oss av forskningsbasert kunnskap som utvikles på internasjonale arenaer.

Nasjonens evne til å spre og anvende kunnskap slik at innovasjon skjer betyr blant annet at det må legges til rette for en effektiv kopling mellom næringsliv, offentlig virksomhet, universiteter, høyskoler og forskningsinstituttene.

Soria Moria erklæringen har som visjon at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Som et av de få land i verden har vi i Norge ressurser som gjør at vi, i den krisen verdensøkonomien er inne i, nettopp nå burde investere i tiltak som gjør Norge til det mest attraktive landet i verden å etablere og utvikle kunnskapsintensivt næringsliv i.

Tenk om de beste forskerne i verden i framtiden kommer til Norge for å være del av fagmiljøene i våre universiteter. Tenk om de sender sine doktorgradsstudenter hit, og tenk om de til og med lærer seg norsk slik at de kan delta i "small talk" rundt lunsjbordene. Tenk om de store bedriftene i verden kommer til Norge for å være der kunnskap utvikles og deles. Da kan vi med rette kalle oss en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden.

Var det bare en drøm?