Finanskrise, omstilling, markedssvikt og attraktivitet

"Kan omstilling overlates til markedene når omstilling skal skje til områder med markedssvikt?" Dette var ett av spørsmålene Professor Victor D. Norman ved Norges Handelshøyskole stilte i forbindelse med Norges Handelshøyskoles Høstkonferanse i forrige uke. Konferansen hadde tittelen "Livet etter krisen", og NHH hadde samlet en rekke forskere og sentrale praktikere for å belyse temaet.

Professor Richard Baldwin ved The Graduate Institute i Genéve startet med å understreke at en av de største konsekvensene av finanskrisen har vært den dramatiske nedgangen i verdenshandelen. Selve finanskrisen rammet banker og finansinstitusjoner i USA og Europa. Nedgangen i handelen har rammet hele verden.

Bunnen var nådd i februar, sa både Harald Magnus Andreassen i First Securities og Professor Øystein Thøgersen ved NHH. La krisen få virke sa Professor Karen Helene Ulltveit Moe. Det samme sa førsteamanuensis Lasse Lien ved NHH som brukte Charles Darwin og "survival of the fittest" som ramme for sitt innlegg.

En som ikke deltok på NHHs høstkonferanse var Professor Nouriel Roubini, eller Dr Doom som han også kalles fordi han allerede i 2006 kom med en svært detaljert spådom om finanskrisen. Han tror ikke nedgangstidene er over og advarer mot et nytt tilbakeslag.

Tilbake til spørsmålet om omstilling kan overlates til markedene. Victor Norman og hans kolleger ved NHH ønsker å sette i gang et større forskningsprogram der de stiller spørsmål ved måten vi investerer vår nasjonalformue for framtiden. Statsråd Trond Giske kommenterte ett av Victor Normans forslag på konferansen og var langt på vei enig, men mener at handlingsregelen må stå fast.

For Abelia, og Abelias medlemsbedrifter er spørsmålet om omstilling kan overlates til markedene når omstilling skal skje til områder med markedssvikt, svært relevant og viktig. En av begrunnelsene som benyttes for at regjeringen ikke har nådd målsetningen om å bruke 3 prosent av BNP til forskning er at Norge har en næringsstruktur som ikke er tilstrekkelig forskningsintensiv. Dette gjør at næringslivets andel på 2 prosent ikke er realistisk. Eller som det understrekes i Regjeringens Forskningsmelding kapittel 7 :

Den relativt lave forsk­ningsinnsatsen i næringslivet i dag kan i stor grad forklares av en næringsstruktur med en høyere andel mindre FoU-intensive næringer enn OECD-gjennomsnittet........Innovasjon som ikke er forsk­­­ningsbasert, slik som innovasjon i tjenestesektoren og i organisasjons- og for­ret­nings­modeller, er vanskelig å fange opp med tilgjengelige, kvantitative indikatorer. Det synes som om slike innovasjonsformer i betydelig grad ligger bak privat sektors gode produktivitetsresultater. Flere næringer er svært lønnsomme i en internasjonal sammenheng og har bidratt til Norges gode økonomi. Norges økonomiske resultater i foregående perioder tilsier ikke at det er behov for en rask endring av norsk næringsstruktur. Likevel vil en styrket forsk­ningsinnsats være viktig for å opprettholde verdiskapingen og for å sikre nødvendig omstillingsevne og videreutvikling av det etablerte næringslivet.

Næringsstrukturen i Norge representerer en viktig årsak til at det finnes markedssvikt i etterspørselen etter forskningsinnsats. Dette betyr at markedet, dvs bedriftene ikke kan forventes å etterspørre investeringer i forskning tilsvarende 2 prosent av BNP. Dette må bety at dersom vi mener vi trenger et mer kunnskapsbasert næringsliv i Norge må den offentlige forskningsinnsasten utgjøre mer enn 1 prosent. Kanskje vi må nærme oss 1,5 til 2 prosent for å være rustet til å møte den globale konkurransen.

I Abelias regjeringserklæring tar vi som utgangspunkt at norske råvarer, norsk energi, olje og gass har utgjort fundamentet for den norske velferdsmodellen, og at dette har bidratt til et samfunn med høy levestandard og med små sosiale forskjeller. Norge er imidlertid et lite land - i en verden som blir stadig mer global. Den internasjonale arbeidsdelingen er i forandring. Bevegelser av kapital, kunnskap og arbeidsplasser er i dag nesten uavhengig av landegrenser.

Arbeidsintensiv produksjon flyttes til land og regioner der prisen på arbeidskraft er lavere enn i Norge. Kapital investeres der avkastningen er høyest og lokaliseres der rammebetingelsene for eierne er best. Kunnskap og kunnskapsarbeidere kan flyte fritt og lokaliseres der betingelsene for å utvikleny kunnskap er best. Norsk nærings- og arbeidslivspolitikk har hatt fokus på arbeidsplasser i tradisjonelle industribedrifter. Fundamentet for den norske velferdsmodellen må fornyes. Fremtidens politikk skal i sterkere grad rette søkelyset på kunnskapsbasert nyskaping, omstilling og innovasjon. Motoren blir de globale kunnskapsbedriftene. Drivkreftene blir universitetene, forskningsinstituttene og forsknings og utviklingsmiljøene i bedriftene. Mekanismen blir attraktivitet.

Fremtidens internasjonale konkurranse kommer til å handle om å være attraktiv. Regjeringen må ha som ambisjon at Norge skal bli det mest attraktive landet i verden for lokalisering av fremtidens globale og kunnskapsbaserte næringsliv. Dette betinger fokus på tre områder:

Regjeringen må ta ansvar for å utvikle virkemidler og skape rammebetingelser som gjør det attraktivtfor fremtidens næringsliv å lokalisere seg i Norge.

Regjeringen må ta ansvar for å utvikle norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner slik at disse tiltrekker seg den beste kompetansen og de beste bedriftsrelasjonene.

Regjeringen må ta ansvar for å skape en samspillende offentlig sektor som både bidrar til å gjøre Norge til verdens beste land å leve i, og som frigjør ressurser til annen verdiskapende virksomhet.

Spørsmålet om hvor attraktiv Norge er som lokalisering av framtidens globale og kunnskapsbaserte næringsliv var også tema på Innovasjons-konferansen 2009 som Abelia, Norsk Industri og Oljeindustriens Landsforening arrangerte på Telenor Expo 27. oktober.

Blant innlederne på konferansen var Fredrik Härén, svensk forfatter og foredragsholder, som med utgangspunkt i sin nye bok "Vad som händer i världen - och varför det är viktigt att förstå", utfordret deltakerne på hvordan vi i Norge skal møte den endrede balansen verdensøkonomien.Kunnskap har vi nok av – men hvordan skal vi bruke den for å holde tritt med verdens nye og voksende økonomier som Kina og India?

I tillegg var det innledninger fra Nærings og handelsminister Trond Giske, administrerende direktør Ole Enger fra REC, administrerende direktør David Loughman fra Norske Shell, strategidirektør i Telenor Christel Borge og administrerende direktør i Forskningsrådet Arvid Hallén.

Du kan se alle foredrag og innledninger fra konferansen her.

Kina og India har det travelt. De har minst like store ambisjoner som oss i den globale kunnskapsøkonomien, og de er mange flere enn oss. De lar ikke omstilling til mer kunnskapsbasert næringsliv stoppes av markedssvikt.

Look to Stavanger!

Jeg var på styremøte i IRIS på onsdag. IRIS, eller International Research Institute of Stavanger, er et forskningsinstitutt med fokus på anvendt forskning som eies av Universitetet i Stavanger og Stiftelsen Rogalandsforskning.

Til tross for at jeg er fra Sogn, har studert og jobbet i Bergen, og nå har bodd 11 år i Oslo, må jeg innrømme at dersom jeg skulle flytte til en annen del av landet ville det sannsynligvis ha blitt til Stavanger. Nå har det seg slik at jeg flyttet fra Bergen for å komme unna regn, regn og atter regn. Det regner i Stavanger også, men ikke på samme måten som i Bergen. I hvertfall oppleves det ikke slik når jeg er der....... Nå oppdaget jeg plutselig at jeg var i ferd med å skrive et langt blogginnlegg om hvilken effekt været har på psyke, trivsel og livskvalitet. Det skal jeg ikke gjøre.

Jeg vil heller si noe om Stavanger og Rogalandsregionen som er et eksempel på noe jeg har blogget om tidligere; forskningsprosjektet "Et kunnskapsbasert Norge" som vi hadde som tema på frokostmøte i Abelia i dag. Hovedformålet med prosjektet er å sette fokus på hva som skal til for å gjøre Norge til et av de mest attraktive landene i verden å etablere, utvikle og drive framtidens globale kunnskaps-baserte næringliv i. Stavanger og Rogalandsregionen er kanskje det beste eksemplet vi har i Norge på en region der samspillet mellom politikk, næringsliv og kunnskapsinstitusjonene, som f.eks Universitetet i Stavanger og IRIS, fungerer godt.

For å styrke dette samspillet har man etablert Universitetsfondet for Rogaland som et av flere virkemiddel for å få dette til. Universitets-fondet for Rogaland har blant annet som formål å sikre et best mulig tilbud av undervisning og forskning på universitetsnivå innen fagområder som dekker regionens behov, og som yter vesentlige bidrag til landets samlede kunnskapsbehov. Selskapet skal arbeide for at nødvendige bygg for slike formål blir reist. Selskapet skal medvirke til et nært samarbeid og samspill med offentlig og privat virksomhet og lokalt næringsliv samt sikre kvalitet på et internasjonalt nivå og et bredt internasjonalt samarbeid. Jeg deltok på strategimøte i Universitetsfondet i fjor høst. Her var alle relevante aktører invitert, og de møtte opp og deltok. Det var veldig bra!

Universitetet i Stavanger og IRIS har etablert Senter for Innovasjonsforskning. Senteret er gjort mulig ved en grunn-finansiering gitt av familien Gjedebo på NOK 50 mill. Senteret skal utvikles til et internasjonalt synlig og anerkjent forskningsmiljø og oppnå status som Senter for Fremragende Forskning. Gjennom formidling og tette relasjoner til næringsliv og offentlig sektor skal forsknings-resultatene skape debatt i det offentlige rom og ha implikasjoner for praksis og politikk. Senterets overordnede forskningstema er ”Transforming City Regions”, og Stavangerregionen og dens store omstillingsutfordringer i en global økonomi skal ha et spesielt fokus. Utgangspunktet er enkelt: Globaliseringen gir store regionale utfordringer og muligheter som regionene og virksomhetene selv må ta tak i. Den regionale evnen til verdiskaping og velferdsutvikling er kritisk avhengig av regionens og virksomhetenes innovasjonsevne. Nyere forskning på økonomisk vekst viser at kunnskap knyttet til innovasjon og teknologiutvikling er viktigere enn de tradisjonelle innsatsfaktorene arbeidskraft og kapital.

Jeg synes det som skjer i Stavanger og Rogalandsregionen er veldig spennende, og et eksempel som andre kanskje kan lære av. Initiativene og aktivitetene jeg har gitt et lite innblikk i ovenfor viser en region som forsøker å ta skjeen i egen hånd. Kanskje det skyldes at man har fått til en slags regional konsernledelse? Min tidligere kollega og sjef, Professor Torger Reve pekte på viktige utfordringer regionen må håndtere for å komme videre på Solamøtet for noen uker siden. Det samme har Martin Gjelsvik og Ole Berrefjord m.fl. gjort i scenarieprosjektet Scenarier 2020. Det viktige blir nå å bruke samspillet og samspillskompetansen i regionen for å skape attraktivitet ut av regionen.

På Wikipedia kan man lese følgende: Stavanger har et typisk atlanter-havsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennom-snittet. Vintertemperaturen er sjeldent under -4°C, og om sommeren er den sjelden over 24°C [3]. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.

Kanskje klimakrisen bidrar til at sørvestlandet blir del av en tropisk klimasone. Da blir det plutselig mer attraktivt å vurdere flytting........

Global Competitiveness Report, og andre internasjonale rangeringer

Hvordan står det egentlig til med Norges konkurranseevne? En rekke internasjonale undersøkelser presenterer rangeringer som forsøker å si noe om dette. Hvordan bør vi forholde oss til resultatene fra alle disse rangeringene? Sier de det samme, og blir vi noe klokere? Resultatene brukes av den til en hver tid sittende regjeringen for å fremheve hvor bra det går med landet vårt, mens opposisjonen og interesseorganisasjoner bruker rangeringene for å argumentere for sine krav.

OECD leverte sommeren 2008 en evaluering av Norges innovasjonspolitikk. Hovedkonklusjonen fra OECD er at Norge må styrke sine innovasjons kapabiliteter med særlig vekt på FoU komponenten i innovasjonssystemet. Det er altså behov for en mer offensiv forsknings og innovasjonspolitikk dersom Norge skal ha ambisjon om å bli regnet som en av de mest innovative økonomiene i Europa slik det er formulert i regjeringens Soria Moria-erklæring.

Paul Chaffey har nettopp blogget om en ny rapport fra Europa-kommisjonens Trend Chart som viser "substantial progress on innovation in Europe". Rapporten deler Europa inn i fire landgrupper når det gjelder innovasjonsevne. "Innovation leaders" er Sveits, Sverige, Finland, Danmark, UK, Tyskland. Deretter kommer "innovation followers" med Østerrike, Irland, Belgia, Frankrike og Nederland. Bak disse kommer "moderate innovators", Spania, Italia, Hellas, Portugal, Estland, Tsjekkia, Slovenia - og Norge. Helt bakerst finner vi "Catching-up countries" som er de nyeste medlemmene i EU, land som ligger bak, men er i ferd med å ta innpå de andre. Norge ligger vel ikke der vi skulle ønske i henhold til denne rapporten.

World Economic Forums Global Competitiveness Report er en tredje rapport som nettopp er kommet med nye tall for 2008-2009. World Economic Forum har rangert 134 land basert på indekser satt sammen av både makroøkonomiske og mikroøkonomiske data. I følge World Economic Forum topper USA rangeringen, med Sveits, Danmark, Sverige og Singapore på de neste plasseringene. Norge rangeres på en 15 plass. De 20 landene som rangeres øverst i verden er:

1. USA, 2. Sveits, 3. Danmark, 4. Sverige,
5. Singapore, 6. Finland, 7. Tyskland,
8. Nederland, 9. Japan, 10. Canada,
11. Hong Kong SAR, 12. Storbritannia,
13. Korea, Rep., 14. Østerike, 15. Norge,
16. Frankrike, 17. Taiwan, China,
18. Australia, 19. Belgia, 20. Island.

Helt på bunn ligger 132. Burundi,
133. Zimbabwe og 134. Chad

World Economic Forum plasserer Norge
i gruppen av land som er på et høyt
utviklingsnivå og definerer oss som en innovasjonsdrevet økonomi. Global Competitiveness Report peker på makroøkonomisk stabilitet, høyere utdanning og opplæring, sofistikerte finansmarkeder, teknologisk modenhet og institutionelle forhold som bedre enn de andre i gruppen innovasjonsdrevne økonomier. Når næringslivsledere i samme studie blir spurt om hvilke forhold de opplever som problematiske med hensyn på Norges attraktivitet som nasjon å drive næringliv i, fremheves utfordringer knyttet til arbeidsmarkedspolitikk, skattepolitikk, skattenivå, svakheter ved infrastruktur, kompetansenivået i arbeidsstyrken og effektivitetsutfordringer i offentlig byråkrati.

Bare med utgangspunkt i disse tre eksemplene på internasjonale undersøkelser av innovasjons- og konkurranseevne ser vi alternative tolkninger og alternative måter å bruke resultatene på. Kanskje vi skulle bruke mer tid og krefter på å gjøre det vi vet vi må gjøre for å bli et attraktivt land å etablere og drive kunnskapsbasert næringliv i, fremfor å slå hverandre i hodet med rangeringer som har ulike formål.

Abelia-duoen Paul Chaffey og Inge Jan Henjesand traff spikeren på hodet...

.....sa Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland fra talerstolen på Lerchendalkonferansen i Trondheim onsdag 14. januar. I sitt innlegg med tittelen Forskning for fremtiden - mot en ny forskningsmelding snakket ministeren om den nye forskningsmeldingen regjeringen planlegger å legge fram i løpet av våren.

Forslaget om å kalle den nye forskningsmeldingen "Vilje til gjennomføring", som jeg hadde sammen med Paul Chaffey i vårt debattinnlegg i Aftenposten 4. januar, ble godt mottatt av Statsråden.

"Vi kommer til å bruke mye tid og krefter på å formulere strategier for hvordan vi skal gjennomføre de forsknings-messige prioriteringene. Mer enn kanskje hva vi skal forske på, for det vet vi mye om. Og vi kommer til å bruke tid og spalteplass på å fortelle hva forskning er, og hva den skal gjøre. Med denne meldingen kommer vi til å flytte vekt-legging fra mål for innsats (uten å gå bort fra dem selvfølgelig, men vi ser som jeg sa at de ikke er gode nok) og over til hva vi skal ha ut av forskningen, hva forskningen skal gjøre og hvor vi ønsker å være", sa Statsråden i sin tale til folket i Trondheim

Når det gjelder hvilke tema eller innsatsområder forsknings-meldingen kommer til å fokusere på sa ministeren dette: "Vi skal bygge forskningsevnen og bli et ledende kunnskapssamfunn, Uansett om tidene er gode eller dårlige har det offentlige en helt avgjørende rolle for langsiktighet og for å skape kunnskapsmiljøer"

Alt i alt var det mange gode budskap i Statsråd Tora Aaslands innlegg på Lerchendalkonferansen. I Abelia tar vi selvfølgelig ikke noe av æren for det........

Et kunnskapsbasert Norge

26. januar kommer regjeringen med en ny tiltakspakke for å hjelpe norsk næringsliv. I Abelia mener vi at tiltakspakken må spille på lag med de ytre omstillingskravene vi møter i en global kunnskaps-økonomi og ikke prøve å motvirke dem. Staten må bidra til å bygge den kunnskapsbasen som kreves for å skape framtidens næringsliv. Krisepakken må også være en kunnskapspakke og ikke bare økt bruk av penger for å holde hjulene i gang. Abelia sendte derfor, i slutten av forrige uke, brev til regjeringen og partilederne i opposisjonen hvor vi foreslår en krisepakke som kan bidra til å øke handlefriheten, omstillingsevnen og kompetansen i Norge. "Norge skal ha et annet næringsliv når vi kommer ut av krisen enn da vi gikk inn i den. Skal vi styrke vår internasjonale konkurransekraft må næringslivet som kommer ut av krisen være mer kunnskapsbasert, mer internasjonalt, mer effektivt og mer miljøvennlig enn næringslivet som gikk inn i krisen", sier min sjef Paul Chaffey.

I Abelia mener vi at kunnskapspakken fra regjeringen bør omfatte tiltak i fire hovedkategorier: Tiltakene må ha som mål å øke Norges internasjonale konkurransekraft. Staten må satse på forsknings- og innovasjonsaktiviteter som bidrar til å skape og styrke det næringslivet som skal komme ut av krisen. Vi må bruke krisen som en anledning til å øke kompetansen hos enkelt-individer. Krisetiltak i offentlig sektor må ha som mål å øke effektiviteten og bedre ressursutnyttelsen. Norges kostnadsnivå og økonomiske åpenhet gjør at det er nødvendig med en slik strukturendring. En lang sammenhengende periode med høy økonomisk vekst er i ferd med å bli avløst av nedgangstider med stor økonomisk usikkerhet og betydelig behov for omstilling i næringslivet. I en slik periode med store nedskjæringer og omstillinger er det nødvendig å tenke nytt om innovasjon, næringsutvikling og næringspolitikk.

I internasjonale rangeringer av ulike lands konkurranseevne og innovasjonsevne scorer Norge lavere enn mange andre europeiske land. Til tross for at vi har det høyeste brutto nasjonalprodukt per innbygger og får gode vurderinger av FN når det gjelder livskvalitet, er Norges attraktivitet som næringslivsland betydelig lavere enn både Sverige, Danmark og Finland, og når det gjelder forskning og innovasjonsnivå scorer Norge under OECD gjennomsnittet.

Innsikten i innovasjon og verdiskaping i norsk, internasjonalt næringsliv er fortsatt fragmentert og mangelfull. Vi må forstå hvordan den nye globaliseringen påvirker næringslivets lokalisering, og vi må kjenne de kunnskapsmessige motkreftene som sørger for at Norge fortsatt er et attraktivt høykostland for lokalisering av internasjonale bedrifter. Kampen om talentene og teknologien vil bare skjerpes i tiden framover. Målet for norsk næringsliv må være å komme gjennom dagens krise som et robust, kunnskapsbasert næringsliv som igjen er i stand til å ta store markedsandeler i krevende internasjonale markeder.

Regjeringen har nettopp lagt fram Innovasjonsmeldingen, St.meld. nr 7 (2008-2009), "Et nyskapende og bærekraftig Norge". Til våren planlegges i tillegg en ny Forskningsmelding. I begge meldinger blir betydningen av kunnskapsbasert næringsliv understreket. Nye økonomiske og kunnskapsbaserte virkemidler blir foreslått. I Abelia mener vi at det er viktig å holde fast ved virkemidler som fremmer omstilling, innovasjon og verdiskaping i en periode hvor en lett blir opptatt av kortsiktige tiltak for å redde eksisterende arbeidsplasser. Det vil samtidig komme nye sterke omstilingskrav fra globale klimautfordringer. Dette betyr blant annet omstilling fra karbon-basert energi til fornybar energi, noe som særlig rammer en olje- og gassproduserende nasjon som Norge. Innovasjon, miljø og kunnskap er de tre viktigste overskriftene for å forstå fremtidens næringsliv, og høykostlandet Norge må gå foran i denne utviklingen.

Abelia har i samarbeid med professor Torger Reve ved Handelshøyskolen BI tatt initiativ til et større forskningsprosjekt om grunnlaget for innovasjon og verdiskaping i Norge. I prosjektet, som har fått tittelen Et kunnskapsbasert Norge, søker vi å belyse følgende problemstillinger: Hvordan vil framtidens konkurranseutsatte norske næringsliv se ut? Hvilke næringer og regioner vil fortsette å hevde sin konkurransekraft på internasjonale markeder? Hvilke næringer og regioner vil stå overfor de største omstillingsbehovene? Hvilke nye næringer vil bli skapt og videreutviklet? Hvordan skal næringslivet i Norge sikre nødvendig tilgang av høykompetent arbeidskraft og forskningsbasert kunnskap?

Et kunnskapsbasert Norge er en videreføring av to tidligere nasjonale forskningsprosjekter av norsk næringslivs konkurranse-evne og verdiskaping, dokumentert gjennom bøkene: Reve,T., Grønhaug, K. & Lensberg, T. (1992), Et konkurransedyktig Norge, Oslo: Tano og Reve T. & Jakobsen, E.W. (2001), Et verdi-skapende Norge, Oslo: Universitetsforlaget. Det første prosjektet ble gjennomført ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF) ved Norges Handelshøyskole i Bergen, mens det andre prosjektet ble gjennomført ved Handelshøyskolen BI.

De to forskningsprosjektene tok utgangspunkt i en næringsklynge-modell med vekt på å studere bedrifter i samspill med sine leverandører, kunder og kunnskapsaktører. Det teoretiske grunnlaget for studier av agglomerasjoner og regionale nærings-klynger er blant annet lagt av årets Nobelprisvinner i økonomi, professor Paul Krugman ved Princeton University, mens professor Michael Porter ved Harvard Business School har initiert et stort antall empiriske studier av næringsklynger over hele verden. Andre forskere, som professor Richard Florida, har særlig trukket fram byenes og den kreative arbeidskraftens betydning for nærings-utvikling. Samtlige forskningsarbeider innen næringsutvikling understreker betydningen av kunnskap, forskning og innovasjon. Spesielt framheves betydningen av spredning av kunnskap gjennom tette koplinger mellom nærings- og kunnskapsaktører, såkalte kunnskapseksternaliteter. Dermed er forskningen også konsistent med endogen vekstteori, hvor professor Paul Romer har vært en av de viktigste bidragsyterne.

I den situasjonen norsk økonomi er i i dag må vi fornye våre forståelsesmodeller av næringsliv og dermed også premissene for næringspolitikken. Et kunnskapsbasert Norge vil benytte en ny begrepsmessig modell utviklet fra studier av globale kunnskapsintensive næringer som informasjonsteknologi og bioteknologi og studier av kunnskapsintensive regioner som Silicon Valley og Boston. Her er det forskning og innovasjon som er selve drivkraften. Kommersialiseringen av nye ideer, produkter og tjenester avhenger imidlertid av at det er tilstrekkelig tilgang til kompetent kapital slik at nye bedrifter klarer å vokse opp. Sammenkoplingen av et innovativt forsknings- og utviklingsmiljø med et kompetent kapital- og kommersialiseringsmiljø skaper en kunnskapsallmenning som tiltrekker seg store multinasjonale bedrifter og alle former for spesialiserte tjenestebedrifter. Modellen har fått navnet "global knowledge hub" og er illustrert i figuren nedenfor.



Det tas sikte på å utarbeide tre typer prosjektrapporter:

1. En nasjonal næringsøkonomisk analyse med oversikt over de viktigste næringsklyngene og ’global knowledge hubs’, og hvilke strategiske utfordringer disse står overfor.

2. Analyser av regionale næringsmiljøer ved hjelp av ’cluster mapping’ metoder.

3. Analyse av nye næringer og næringsklynger innen kunnskapsbaserte områder.

Prosjektet vil munne ut i et sett av anbefalinger til myndigheter, næringsorganisasjoner og bedrifter som bidrag i formulering av den nye kunnskapsbaserte næringspolitikken.

Framtidens kompetansebehov - på land og sjø

Hvert år i mai setter jeg meg ned for å planlegge sommerens seilsesong. Særlig er jeg opptatt av å finne ut når det er best å ta sommerferie. Jeg tar ut værkart og værprognoser. Jeg sjekker hvor mange nye båteiere det sannsynligvis kommer til å være på fjorden denne sommeren. Jeg sjekker hvilken kompetanse de har. Til slutt brusher jeg opp mine egne kunnskaper om styrbord og babord, vikeplikt, ankring og reving. For å være ekstra godt forberedt drar jeg til og med til Karibien om vinteren for å utfordre meg selv på å mestre nye farvann, med farlige korallrev, hai og barracuda. Det er slitsomt!

Jeg har enda ikke opplevd at sommeren ble slik jeg hadde planlagt. Det har likevel gått bra! Jeg tror det skyldes at jeg har en relativt god basiskompetanse siden jeg har gått på seilskole og har fått tildelt Yachtmaster sertifikat. Jeg har trent på ankring og å legge til. Jeg har utstyret i orden og jeg rever i tide. I tillegg liker jeg å eksperimentere og jeg prøver å lese meg til alt som kan gjøre seilturen til en bedre opplevelse både for meg og de jeg har med.

Regjeringen har sagt at den kommer til å legge fram en ny stortingsmelding om framtidens kompetansebehov i 2009. I meldingen kommer de til å samle eksisterende kunnskap om fremtidens kompetansebehov – både for arbeidslivet og for den enkelte. De kommer til å vurdere hvordan Norge kan få et tilpassingsdyktig utdanningssystem fra grunnopplæring til doktorgrad. De vil vurdere hvordan etter- og videreutdanningssystemet i større grad kan bidra til å møte framtidas kompetansebehov og de vil se nærmere på verdsetting av kompetanse som den enkelte har opparbeidet utenfor det formelle utdanningssystemet.

Kompetanse kan ikke planlegges sier min sjef, Paul Chaffey i Abelia i en pressemelding i går. "Norge må utdanne mennesker som kan være både innovative og kreative. Utdanningen må utvikle framtidige arbeidstakere til å være både omstillingsdyktige og kunne jobbe på tvers", sier Paul i pressemeldingen. Kloke ord fra en klok mann! (Ja, vi er ferdig med medarbeidersamtalen og jeg har fått min lønnsjustering).

Jeg tror det blir viktigere å heve "gjennomsnittskompetansen" i landet enn å definere hvilke typer kompetanse det er behov for gjennom trendfremskrivinger basert på det vi vet i dag. Vi må bli flinkere til utnytte bachelor og mastermodellen i høyere utdanning, som gjøre det lettere å kombinere utdanninger nasjonalt og internasjonalt, og vi må fokusere mer på "livslang læring". Vi må gjøre det lettere å fylle på med ny kompetanse etter at vi er ferdig med en master eller en bachelor. Det er også viktig å lage en melding som tar inn over seg at Norge er et land i verden, og som ser på fremtidens kunnskapsbehov som ikke kun må løses i Norge, men der vi må tenke behov og tilgang på kompetanse som en global sak.

Da er vi godt rustet både for blikkstille og storm!