Hvordan vinne velgere med forskningspolitikk?

Mine tidligere kollegaer BI professorene Rune Sørensen og Leif Helland har et interessant oppslag i Aftenposten i dag. Under tittelen Veikroner går til å vinne velgere viser de til forskning de har gjennomført som dokumenterer at politikere satser veipenger der det gir politisk effekt, ikke der det er størst behov. Hovedfunnene i forskningsarbeidet, som er akseptert for publisering i det prestisjetunge tidsskriftet Public Choice, er slik:

Veipenger fordeles ikke etter det som gir best samfunnsøkonomisk nytte, men etter hvor de politiske partiene kan få maksimal uttelling i forhold til mandater.

Politisk uttelling styres spesielt av tre forhold: Det første er antall vippevelgere, altså velgere som ikke stemmer etter ideologisk overbevisning, men etter løfter de ulike partiene eller blokkene gir i valgkampen.

Partilojalitet. Partiene satser ikke veipenger i områder der velgere allerede har bestemt seg.

Antall velgere bak hvert mandat, altså hvor mange stemmer som skal til for å velge en stortingsrepresentant. Hvis det er få velgere bak hvert mandat, er hver folkevalgt «billigere», og derfor satses veipenger der. I praksis vil det si i områder med få innbyggere.

Og konklusjonen er slik:
–Hvis politikerne ønsket å få maksimal politisk gevinst, så ville de satse veipenger der hver stemme kan gi flest delegater for sitt parti. Og denne studien viser at det er akkurat det de gjør. Jo flere vippevelgere, jo mindre partilojalitet og jo færre velgere det er bak hvert mandat i et gitt distrikt, jo mer veipenger har akkurat det distriktet fått.

Nå har det seg slik at jeg er født og oppvokst i Sogn og Fjordane. Sogn og Fjordane har de siste årene fått mer penger, bedre veier og flere tuneller. Det er bra! Det gjør det tryggere å bo og ferdes i fylket, og det gjøre det lettere å få varer som produseres i fylket ut i verden. Jeg husker godt hvordan veien ble bredere, asfalten bedre og været ble finere da vi passerte grensen mellom Sogn og Fjordane og Buskerud på vei til østlandet på ferie da jeg var liten.

I Abelia har vi evaluert partiprogrammene for Stortingsvalget 2009 med hensyn på i hvilken grad de ulike partiene vil legge til rette for-, og ta ansvar for at Norge blir et av de mest attraktive land i verden for lokalisering av framtidens globale og kunnskapsbaserte næringsliv. Dette temaet har jeg også skrevet debattinnlegg i Aftenposten om sammen med Paul Chaffey. Konklusjonen fra gjennomgangen er at de fleste partiene skriver side opp og side ned om forskning og høyere utdanning og hvor viktig det er. Problemet er imidlertid at alle er enige. Det er ingen politisk konflikt og derfor blir det heller ikke en kampsak. For det andre er det vel ikke veldig sannsynlig at partiene satser på forskning og høyere utdanning for å vinne velgere i distriktene.

Jeg har invitert Rune og Leif til Abelia for å fortelle om studien sin.

Hvorfor har vi ingen norske universiteter i verdensklasse?

Dette spørsmålet ble reist i NRK-programmet Schrødingers
Katt i kveld. Statsråd Tora Aasland møtte Forskningsrådets administrerende direktør Arvid Hallèn, Forskningsdekan Sigbjørn Fossum, medisinsk fakultet, UiO og Bjørn Hafskjold, Dekan naturvitenskap og teknologi, NTNU til debatt. Forskningsledere sier at situasjonen er håpløs, at de risikerer å miste sine beste forskere, og at Norge går glipp av forskning i verdenstoppen.

Universitetene og høgskolene i Norge får alle sin finansiering fra staten basert på en finansieringsmodell med en basiskomponent (60%) og to mer resultatavhengige komponenter, en forskningskomponent (15%) og en utdanningskomponent (25%). 40 % av institusjonenes budsjett blir dermed tildelt på grunnlag av resultater.

Utdanningskomponenten blir beregnet med utgangspunkt i avlagte studiepoeng, uteksaminerte kandidater og inn- og utreisende studenter. Forskningskomponenten beregnes med utgangspunkt i vitenskapelig publisering, EU-midler, forskningsrådsmidler og avlagte doktorgrader. Utdanningskomponenten er en "åpen" komponent som øker med produksjon, mens forsknings-komponenten er en omfordelingskomponent som premierer de "gode" institusjonene på bekostning av de "dårlige" i et slags nullsumspill.

Forskningsrådet finansierer universitetene og høyskolene basert på hva forskere gjennom søknader, som underlegges internasjonale fagfellevurderinger, kan sannsynliggjøre at man vil få til. Forskningsrådets andel av universitetene og høyskolenes finansiering utgjør 17%.

Grunnforskningen og den frie forskningen i Norge trenger helt klart bedre vilkår. Det handler om ledelse, prioritering og allokering av resursser på flere nivå. Det er ikke nok at forsknings- og høyere utdanningsministeren prioriterer forskning og høyere utdanning. Regjeringen og Statsminister Jens Stoltenberg må gjøre det samme. Forskning og høyere utdanning må stå helt sentralt i en regjerings-erklæring dersom det skal bli praktisk politikk og resultater av det. Institusjonenes ledere må i mye sterkere grad utøve ledelse og foreta prioriteringer som allokerer resursser til de beste forskerne. Vi får imidlertid ingen universiteter i verdensklasse dersom vi ikke øker ressursinnsatsen for å legge til rette for og gjøre det attraktivt for de beste å velge en internasjonal forskerkarriere. Som en paralell har antall norske medaljer i OL økt betraktelig som et resultat av etableringen av Olympiatoppen.

Grunnforskningen og den frie forskningen styrkes best gjennom å øke de statlige bevilgningene til universitetene og høyskolene og forskningsinstituttene. Forskningsrådets rolle bør tydeliggjøres og forsterkes med hensyn på større satsinger, næringsrettet forskning og internasjonalisering. Forskningskomponenten i Kunnskaps-departementets finansieringsmodell bør utvides og åpnes slik at en større andel av institusjonenes finansiering gjøres avhengig av kvalitet på forskningen. Et alternativ kan være å overføre de frie prosjektmidlene i Forskningsrådets budsjett til Kunnskaps-departementets forskningskomponent. Prioriteringer som gir de beste forskerne de beste rammebetingelsene blir da et ledelsesansvar i institusjonene. Mer penger fra staten gjennom Kunnskaps-departementets finansieringsmodell må følges av strengere krav til bedre ledelse i universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene. Det handler også om å få mest mulig ut av de resurssene man har.

Abelia-duoen Paul Chaffey og Inge Jan Henjesand traff spikeren på hodet...

.....sa Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland fra talerstolen på Lerchendalkonferansen i Trondheim onsdag 14. januar. I sitt innlegg med tittelen Forskning for fremtiden - mot en ny forskningsmelding snakket ministeren om den nye forskningsmeldingen regjeringen planlegger å legge fram i løpet av våren.

Forslaget om å kalle den nye forskningsmeldingen "Vilje til gjennomføring", som jeg hadde sammen med Paul Chaffey i vårt debattinnlegg i Aftenposten 4. januar, ble godt mottatt av Statsråden.

"Vi kommer til å bruke mye tid og krefter på å formulere strategier for hvordan vi skal gjennomføre de forsknings-messige prioriteringene. Mer enn kanskje hva vi skal forske på, for det vet vi mye om. Og vi kommer til å bruke tid og spalteplass på å fortelle hva forskning er, og hva den skal gjøre. Med denne meldingen kommer vi til å flytte vekt-legging fra mål for innsats (uten å gå bort fra dem selvfølgelig, men vi ser som jeg sa at de ikke er gode nok) og over til hva vi skal ha ut av forskningen, hva forskningen skal gjøre og hvor vi ønsker å være", sa Statsråden i sin tale til folket i Trondheim

Når det gjelder hvilke tema eller innsatsområder forsknings-meldingen kommer til å fokusere på sa ministeren dette: "Vi skal bygge forskningsevnen og bli et ledende kunnskapssamfunn, Uansett om tidene er gode eller dårlige har det offentlige en helt avgjørende rolle for langsiktighet og for å skape kunnskapsmiljøer"

Alt i alt var det mange gode budskap i Statsråd Tora Aaslands innlegg på Lerchendalkonferansen. I Abelia tar vi selvfølgelig ikke noe av æren for det........

Forskningsrådets rolle bør tydeliggjøres og forsterkes

I et debattinnlegg i Aftenposten 2. januar, sier Professor Erling Moxnes ved UiB: Legg ned forskningsrådet. Moxnes mener at forskningsmidler heller bør tildeles forskere basert på hva de historisk har fått til, enn på hva de gjennom en proposal/søknad kan sannsynliggjøre at de vil få til i fremtiden. Moxnes får svar på tiltale fra Forskningsrådets administrerende direktør Arvid Hallèn som sier at Forskningsrådet sikrer forskningskvaliet i et motinnlegg i samme avis 6. januar. Hallèn og Moxnes duellerer om samme sak i NRKs Dagsnytt atten 5. januar.

Nest siste debattinnlegg om Forskningsrådet skjebne kom onsdag denne uken der Nils Chr. Stenseth under overskriften Forskningsråd nødvendig sier at man vanskelig kan tenke seg en forskningsnasjon uten et Forskningsråd. Problemet er hvordan penger til forskning fordeles. Stenseth kommer i sitt innlegg med et godt råd der han (basert på et banebrytende debattinnlegg fra Paul Chaffey og meg) sier at "Regjeringen bør derfor lytte til rådet fra Inge Jan Henjesand og Paul Chaffey (Aftenposten 4. januar): Bruk mye mer ressurser på norsk forskning enn hva som brukes i dag: Da vil vi virkelig bli internasjonalt attraktive"

Det siste innlegget kom på NHOs årskonferanse der min tidligere kollega professor Arne Jon Isachsen ved BI i sitt foredrag Hva nå, lille land? sluttet med å si at han var enig i at Forskningsrådet burde nedlegges.

For noen år siden deltok jeg i en referansegruppe for et prosjekt om finansiering av grunnforskning i Norge ledet av daværende Statssekretær Bjørn Haugstad. Jeg argumenterte der for at forskning i dagens system enkelt bør finansieres på to måter:

Kunnskapsdepartementet finansierer universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter basert på finansieringsmodeller som premierer "det man kan dokumentere at man har fått til". Dette blir enda mer relevant nå som også forskningsinstituttene har fått sin finansieringsmodell. Grunnforskningen og "den frie forskningen" sikres best gjennom et tilstrekkelig nivå på finansiering gjennom denne kilden. Dette betyr at det blir institusjonenes ledelse som må ansvarliggjøres og foreta prioriteringer i egen institusjon for bruk av denne finansieringen.

Forskningsrådet finansierer universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene basert på "hva man gjennom søknader som underlegges internasjonale fagfellevurderinger kan sannsynliggjøre at man vil få til". Det å skrive en god søknad om finansiering av et forskningsprosjekt, stort eller lite, er i seg selv en kvalitetssikring og prosessen ligner i dag veldig på det å skrive en artikkel som man ønsker publisert i anerkjente internasjonale fagtidsskrifter.

Forskningsrådets rolle bør tydeliggjøres og forsterkes. Debatten om Forskningsrådet bør heller omhandle hvor godt det fungerer, og hvilken rolle Forskningsrådet bør ha i forhold til andre virkemidler som f.eks. Innovasjon Norge

Jeg har selv opplevd å få avslag på søknader jeg har skrevet til Forskningsrådet og må innrømme at det i de fleste tilfeller skyldes at jeg nok ikke hadde en god nok ide om hva jeg ønsket å få til. Kanskje det var derfor jeg valgte en annen karriere enn å bli forsker. Det er imidlertid mulig Norge har gått glipp av en Nobelpris.......

Vilje til gjennomføring?

Kristin Clemets forskningsmelding hadde tittelen Vilje til forskning, Kanskje Tora Aaslands melding burde få tittelen Vilje til gjennomføring?

Sammen med Paul Chaffey har jeg skrevet et debattinnlegg som er publisert i Aftenposten i dag. Innlegget har fått tittelen: Ikke prat, gjør noe! I innlegget oppfordrer vi regjeringen til handling i forskningspolitikken. Vi hevder at økte investeringer i forskning og høyere utdanning i dag vil gjøre Norge til et av de mest attraktive landene å etablere og drive kunnskapsbasert næringsliv i.

Abelia leverte før jul et innspill til tiltakspakken regjeringen har varslet vil komme 26. januar. I vårt forslag argumenterer vi for at en kunnskapspakke er svar på finanskrisen. Den nye Stortingsmeldingen om forskning må ha Norges attraktivitet som kunnskapsnasjon som overordnet perspektiv. På denne måten kan vi komme styrket ut av finanskrisen.