søndag 30. november 2008

Vi trenger en mer offensiv forsknings- og innovasjonspolitikk

I Dagens Næringsliv i dag kan du lese en kronikk jeg har skrevet sammen min kollega i Abelia, Hilde Widerøe Wibe.

Vi hevder at debatten om forskning og innovasjon i Norge er alt for defensiv. Det mangler ikke visjonære mål. Stortingsmeldingen om innovasjonspolitikk skal realisere Soria Moria-erklæringens mål om at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Det mangler en offensiv strategi som sier noe om hva vi må gjøre for å komme dit. Det virker som vi er mer opptatt av å forklare og bortforklare hvorfor vi ikke når 3%-målet, enn å legge til rette for at Norge blir en av verdens mest konkurransedyktige kunnskapsbaserte økonomier.

Vi mener at det er særlig nå, i disse krisetider, at det er viktig å investere i nasjonens evne til å være innovativ, for å sikre at vi ikke blir en sinke i den globaliserte kunnskapsøkonomien.

Jeg har vært på mange arrangement, hørt mange foredrag og lest mange innlegg der innovasjon har blitt en erstatning for det vi tidligere omtalte som produktutvikling, tjenesteutvikling, markedsutvikling, organisasjonsutvikling, osv. Nå er i og for seg ikke dette feil på noen som helst slags måte. Produkt-utvikling og alt det andre er jo innovasjon. Jeg er bare redd for at vi kan risikere å miste fokus i innovasjonspolitikken. 'Leser man Regjeringens beskrivelse av hvordan den definerer innovasjonspolitikk; "Innovasjonspolitikk er politikk som føres for å styrke landets innovasjonsevne", burde det være grunnlag for håp om at stortingsmeldingen fokuserer på nettopp det, og ikke på innovasjon i seg selv.

OECD har i sin evaluering av den norske innovasjonspolitikken påpekt at Norge må utvikle politikk som styrker nasjonens innovasjonskapabiliteter. Dette innebærer som regjeringen sier å utvikle en politikk på flere politikkområder som fremmer innovasjonsevnen i Norge.

Kunnskapsdugnaden er et prosjekt der NHO, LO og Tekna har gått sammen om å fremskaffe kunnskap og perspektiver som sier noe om kunnskapsgrunnlaget for fremtidens nærings- og arbeidsliv. Kunnskaps-dugnaden har produsert mange rapporter, og har vært tema på Teknas Lerchendalkonferanse. Jeg mener det viktigste bidraget fra kunnskapsdugnaden er definisjonen på innovasjons-evne. Innovasjonsevne, eller det jeg har valgt å kalle nasjonens innovasjonskapabiliteter omfatter vår evne å tilegne oss kunnskap, spre kunnskap og ta kunnskap i bruk på en slik måte at innovasjon skjer.

Nasjonens evne til å tilegne seg kunnskap utvikles gjennom forskning og høyere utdanning. Dette er nødvendig for at vi skal ha en høykompetent arbeidsstyrke. Det er også nødvendig for at vi i Norge både har tilgang til-, og kan nyttegjøre oss av forskningsbasert kunnskap som utvikles på internasjonale arenaer.

Nasjonens evne til å spre og anvende kunnskap slik at innovasjon skjer betyr blant annet at det må legges til rette for en effektiv kopling mellom næringsliv, offentlig virksomhet, universiteter, høyskoler og forskningsinstituttene.

Soria Moria erklæringen har som visjon at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Som et av de få land i verden har vi i Norge ressurser som gjør at vi, i den krisen verdensøkonomien er inne i, nettopp nå burde investere i tiltak som gjør Norge til det mest attraktive landet i verden å etablere og utvikle kunnskapsintensivt næringsliv i.

Tenk om de beste forskerne i verden i framtiden kommer til Norge for å være del av fagmiljøene i våre universiteter. Tenk om de sender sine doktorgradsstudenter hit, og tenk om de til og med lærer seg norsk slik at de kan delta i "small talk" rundt lunsjbordene. Tenk om de store bedriftene i verden kommer til Norge for å være der kunnskap utvikles og deles. Da kan vi med rette kalle oss en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden.

Var det bare en drøm?

fredag 28. november 2008

"Det er viktig at ikke alle nå blir så urolige og lar være å bruke penger som normalt, det vil bare forsterke krisen!"

Dette sa Statsminister Jens Stoltenberg i Dagens Næringsliv spalte "Med egne ord" i går, lørdag 29. november. I følge sosialøkonomisk teori er dette riktig anbefaling. Spørsmålet er om budskapet når frem slik at julehandelen ikke forstyrres av det som sies om finanskrise, bedrifter som mangler driftskapital, trusler om konkurs, nedbemanning og oppslag om krakk i boligmarkedet. Jeg er redd Stoltenbergs JA-signal overskygges av alle NEI-signalene vi bombarderes med for tiden. Dessuten må det jo stå ekstra dårlig til når selveste Statsministeren oppfordrer til pengebruk!

Med egne ord oppsummerer Stoltenberg tiltakene regjeringen har satt i verk for å stimulere økonomien. Samtidig slår han fast at det er lite den norske regjeringen kan gjøre for å avhjepe situasjonen for norske bedrifter som mister ordrer og kunder på eksportmarkedenene. I tillegg til tiltak som får bankene til å fungere, sikrer næringslivet tilgang på lån og kreditt og som får rentene ned, nevner Stoltenberg investeringer i infrastruktur som "ekstra milliarder til vei og jernbane, omfattende statlig byggevirksomhet og tiltak for økt byggeaktivitet i kommunene". Stoltenberg påpeker at dette vil gi oss en dobbel gevinst i form av nye skolebygg og bedre veier, samtidig som det gir mange arbeid som i disse dager, ellers ville ha blitt arbeidsledige. Dette er vel og bra, og helt nødvendige tiltak.

Stoltenberg nevner ikke med et ord den infrastrukturinvesteringen som kan gjøre Norge rustet til å møte framtidig internasjonal konkurranse og finanskriser i framtiden.

Økte investeringer i forskning og forskningsmessig infrastruktur kan gjøre Norge til en av de mest attraktuive kunnskapsbaserte økonomier i verden. Soria-Moria erklæringen har dette som ambisjon. Som et av få land i verden har Norge akkurat nå ressurser til å gjøre nettopp dette. Hvorfor gjør vi det ikke?

Jeg tror dessverre vi kommer til å oppleve en ytterligere negativ nedtur i realøkonomien når pessimismen kommer til utttrykk i budsjettene for 2009 i de små og store bedriftene i Norge. Når omsetningsanslagene for 2009 nedjusteres i henhold til hva man ellers ville ha forventet, er det på tide å kutte i kostnadene. Med tanke på hvor vanskelig det var å få tak i tilstrekkelig og riktig kompetanse i nesten all virksomhet i Norge for bare et par måneder siden, ville ihvertfall jeg ha vært forsiktig med å kutte i personalkostnadene. For mange er imidlertid dette eneste utvei. Spesielt i kunnskapsintensiv virksomhet der den største leverandørgjelden er personalkostnadene. For mange vil imidlertid de første kuttepostene være forsknings- og utviklingsprosjekter. Både de man har satt i gang innenfor bedriftene i egen regi, og de prosjektene man har i samarbeid med forskingsinstitusjonener ofte delfinansiert fra Forskningsrådet.

Stoltenberg bør altså øke inverstingene i forskning og i forskningsmessig infrastruktur. Dette kan gjøre Norge til et av de mest attraktive landene i verden å etablere og utvikle kunnskapsbasert næringliv. Det handler om mer enn veier, jernbane og svømmebasseng. Han bør sørge for at Norske bedrifter på grunn av finanskrisen ikke sager av grenen de sitter på gjennom underinvesteringer i forskning og utvikling.

Kanskje Stoltenberg skulle ha sagt at det er viktig at ikke alle bedrifter blir urolige og lar være å investere i forskning og utvikling som normalt. Dette vil ikke bare forsterke krisen, men kan sette Norge som kunnskapsnasjon flere år tilbake i tid.

Det er nok ikke nok å si det. Stoltenberg må komme opp med virkemidler som sikrer at investeringene i forskning og utvikling i næringslivet ikke stopper opp, men foretas som normalt.

Nå skal jeg ut og handle julegaver. Tror til og med at gavene blir minst like dyre som i fjor, nå som jeg har fått lov av selveste statsministeren!

Når taxisjåfører begynner å handle på børsen....

...er det på tide å komme seg ut av aksjemarkedet", er det noen som har sagt.

Jeg hadde ikke tenkt på å begynne å blogge, men i dag ble jeg så engasjert av å delta på et møte om innovasjonspolitikk at jeg bare måtte finne et sted for å få sagt fra. Kanskje bloggen kan fungere som en ventil for lufting av meninger, synspunkter, oppfatninger og som et sted der refleksjoner kan deles. Her kan jeg i tillegg bruke vanskelige ord og skrive så lange setninger jeg vil! Den som lever får se...